Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - 7de del. Gruntrekk av åndslivets psykologi - 3dje kap. Troen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
274’
Det andre man uten videre tror på er noen almensetninger.
Slike som må til, skal vi overhode få mening i vårt kunskaps*
liv, setninger vi tar for god, uten at vi kan opløse dem nær*
mere for tanken. De kalles for aksiomer og er byggestener for
kunskapen. Et sådant aksiom er f. eks. motsigningssetningen.
Intet kan på samme tid være og ikke være. Psykologien må
prøve å redusere aksiomene på deres enkleste form og ringeste
tall. Kanskje somme av dem hviler på fornemmelser, altså en
umiddelbar erfaring. Da er jo grunlaget for at vi tror på dem
audsynt. Slike inhold som umiddelbart blir trodd har formen
av evidente dommer. Det blir altså to arter av dem: Direkte
oplevinger og noen almensetninger.
Hvad holdning en intar overfor det en tenker på, uttrykker
en bl. a. i en dom om noe er sant eller ikke, og det å tro noe
er å være overbevist om at det er sant. Med sant mener vi
da: Saken hører til systemet av virkelighet. Og det vil igjen
si: Inholdet kan tjene som utgangspunkt for min gjerning eller
rettesnor for mine dommer. Mine og våre. Vi kan i gjerning
rette oss efter dem, grunne våre dommer på dem. Dommen
som felles, er i slike tilfeller selv en gjerning og har gjerningenes
virkelighetsmerke. Uttaler jeg den tros*dom, at dette regne*
stykke er rett, så mener det, at det ikke som av et hende slumper
til å være så, men at man kan forholde sig efter den regel som
er antydet i det. Enhver som vil kan gjøre teoretisk prøve på
faciten eller praktisk bruke den.
Slik som troen faktisk rår i vår sjel kan den ha en dobbelt
form. Vi arbeider inn i vår daglige gjerning, i vårt resonne*
ment mere enn vi selv er var. Positive intrykk har tatt rom i
sjelen, uten at vi ofrer dem noen speciel tanke og heltop uten
at vi grunner på dem og deres virkelighet. Denne form for
troen kunde kailes for vanetro, den habituelle tro. Troen har
da til motsetning ikke vantro, men tvil eller overhode efter*
tenkning. En dom efter typen vanetro ser slik ut: x gjelder
fordi det ikke er noen tanke på et Ikke*x. Overfor den står
den andre, den specielle tro, særtroen. Den er et produkt av
eftertanken, av et slags sjelelig dialektik. Troen er et valgob*
jekt. En er kommet til den på en særegen måte. En har sam*
menlignet saken med sine erfaringer eller med andre dommer
som en tror på og som veier noe for en.
Vanetroen har en rom plass i vårt liv. Slik som en bær
sig ad, slik som en tar tingene dagen lang, står somt uryggelig
fast for en, gjelder for å være i lage. Hver dag kommer den
studerende til høresalen på universitetet; han går uten videre
ut fra, at det skal vanke en ny forelesning. Det faller ham
ikke inn, at hans øre kunde slå klikk, så han intet hørte, eller
at borgerfreden kunde være brutt i byen, så universitetet blev
stengt. — En dag er det mørkt. Det er dårlig lesesyn. Så
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
