Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Historieskrivning - Snorre Sturlasson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
76 NORRØN DIKTNING
er en kortfattet og knapp fremstilling — nettop et uttog — uten litterær
verdi. Mörkinskinna, som har sitt navn efter skinnbladenes skrøpelige til-
stand, går fra Magnus den Gode til 1177 — slutningen mangler også her.
Den er meget vidløftig og full av innskudd. Fagrskinna som har navn efter
sitt vakre bind, går fra Halvdan Svarte og likeledes til 1177. De enkelte
sagaer er bare dårlig sammenarbeidet, den hele fremstilling jevn og nøktern
og uten synderlig kunstnerisk verdi. Den har en særlig betydning ved sin
selvstendige bruk av skaldekvadene.
En ganske ubetydelig forfatter, men ofte nevnt, er Styrme den Frode,
som på en kjedsommelig måte bearbeidet og laget innskudd i andres sagaer.
Han har vært en flittig bokorm, og det er som om man tross alt interesserer
sig for ham, fordi man vet at han har vært knyttet nær til Snorre.
Snorre Sturlasson. Ingen enkelt navnkjent mann i den norrøne litteratur
har hatt slik innflytelse på norsk åndsliv som islendingen Snorre Sturlas-
son. Ja, det kan utvilsomt sies at ingen enkelt mann til noen tid har hatt
større betydning for hele vårt nasjonale liv. Man kan bare søke å tenke
sig vårt folk uten kongesagaene, vår litteratur, vårt folkeliv, vårt politiske
liv uten denne stadig fornyende kilde. Da de tider kom, da vi var en
politisk død nasjon, da vårt nasjonale og åndelige liv var visnet hen, var
kongesagaene det eneste som vidnet for oss som nasjon og holdt den svake
nasjonalbevissthet vedlike, det eneste som gav få og ensomme menn håp
og en smule tro på kommende bedre tider. Da den åndelige gjenreisning
tok sin begynnelse, og menn for alvor tok til å arbeide med vår historie,
var det kongesagaene de søkte til. Og da Norge igjen tok til å leve sitt
eget liv, blev vår gamle historie vår heders vern, vår nasjonalfølelses grunn-
mur, og dens ånd innvidde vår fremtidstro. Vi kunde vel ha kjent vår
historie gjennem andre kilder, men det vilde ikke ha vært det samme.
Det gjelder ikke her bare vår historie, men også slik Snorre har fortalt
den. Det er ikke bare det at Snorre har skrevet et sjeldent og verdifullt
historisk verk, så stort det enn er. Det største og det betydningsfulle er at
han skrev den boken slik at den blev hver manns nasjonale eie og det for
alle tider. Det er en bok for et folk så lenge det evner å leve som folk,
for gutten som for den voksne, for mann som for kvinne, for leg som for
lærd. Det underbare liv som fyller verket og som gjør at fjerne tider kom-
mer oss nær, drar oss inn i sitt liv, i kamp, i fest, i dagligdags liv, er dens
store folkebetydning. I dette verk lever det norske folk sitt fulle liv, og
alt som er skjedd op gjennem tidene, og alt som vil skje, vil kjennes igjen
i hin fortelling, slik at det alltid kan sies, det er det samme folk med sine
store egenskaper og sine like store svakheter, det samme folk som Snorre
fortalte om.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
