Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Norrøn diktning. Ca. 900—1300 - Snorre Sturlasson
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
88 NORRØN DIKTNING
grunn, hans kritiske sans har vakt hans tvil om hele denne kongerekke.
Men så langt som til å forkaste den nådde han ikke, det vilde dessuten
ha forringet kongeættens ære og storhet i altfor høi grad. De beste is-
landske ætter førte sitt utspring tilbake til Sigurd Favnesbane og andre
sagnhelter, så kunde det ikke være mindre gjevt med kongeætten. Dertil
kom at han ved å godta kongeætten styrket sin teori om æsenes innvandring
fra Asia. Og hvor uhistorisk og fantasifull godtagelsen av en slik konge-
rekke forekommer oss, er Snorres* mangel på kritikk intet mot den kritikk-
løshet langt senere svenske og danske historikere — i tiden efter reforma-
sjonen — utviste for å kaste glans og ære over land og kongeætt.
Men fra han tok fatt på Harald Hårfagres saga, følte Snorre sig på
fast grunn, for fra nu av kunde han bygge på kilder han nøie kunde
undersøke og kritisk vurdere. Han forkastet de kvad som ikke var skrevet
samtidig med de begivenheter de fortalte om. Og mellem de samtidige
kvad velger han omhyggelig og fornuftig. Han sier selv: «— — og vi tar
helst vidnesbyrd fra det, som finnes i de kvad som blev sagt frem for
høvdingene selv eller for deres sønner; vi tar alt det for sant, som finnes i
de kvad om deres ferd eller kamper. Det er nok skaldenes vis å rose mest
den, som de kveder til; men ingen torde dog våge å fortelle en selv om
slike handlinger av ham, som alle de som hørte på, og han selv med, visste
var løgn og løs tale; det vilde være spott, men ikke ros.»
Her skal ikke sies mange ord om kongesagaenes pålitelighet som
historisk kildeskrift. At de i så henseende står høit dømt ut fra tiden og
sammenlignet med samtidige historiske forfatteres arbeider, vil alle være
enige om. Hans fremgangsmåte er kritisk og videnskapelig. Den samme
pålitelighetstrang som alt meldte sig hos fortellerne av ættesagaene og som
blev gjenfunnet hos Islands tidligere historikere, er hos Snorre utformet
til videnskapelig kritikk. I hovedtrekkene kan hans fremstilling vanskelig
rokkes, og hvor det gjelder personkarakteristikken vil nok skiftende op-
fatninger og følelser spille inn; men hans menneskeskildring har fått fast
grunn og er vanskelig å komme utenom.
Snorre forente i sjelden grad den kunstneriske evne med den kritiske
og videnskapelige. Han eide en enestående fortellerevne, opdratt og skjer-
pet av ættesagaenes fortellerkunst som han kjente til bunns. Hans men-
neskekunnskap er overordentlig, og han eier i fremragende grad kunstner-
evnen til å leve sig inn i et annet menneskes sinn, føle med det, gjette
sig til dets beveggrunner, dets stemninger og tanker. Stort sett står han
objektivt til de mennesker han skal skildre, han gripes av dem, de be-
setter hans fantasi, og hans formål blir bare det ene, å tegne dem levende
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
