Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
DIKTERE UTENFOR «DET NORSKE SELSKAP» 205
Det er ikke til å undres over at han som alltid hadde lidd av en indre
usikkerhet, og alltid hadde vært konservativt anlagt, som overmektig
biskop i en åndelig død by stivnet til i autoritetsdyrkelse og uvilje mot
alt nytt. Med sin nasjonalbegeistring og sin folkelige sans, sin kongetroskap,
sin embedslojalitet og sitt krav på folkets ubetingede underdanighet blev
han i sin politiske holdning vaklende, usikker og tilsynelatende undfallen.
Han vant ikke klarhet over sig selv og sine idéer, og som han blev eldre,
tok hans underdanighetsfølelse opad og hans biskoppelige hovmod nedad
helt overhånd. Hvad der virker forsonende, når han i sin alderdom
som ortodoks bis-
kop kjemper mot
enhver ny idé, er
hans brennende
iver, hans følte reli-
giøse veltalenhet —
og fremfor alt hans
humør i fattigdom
og alle livets til-
skikkelser. Og det
er noe tiltalende i
hans utrettelige
kamp mot unionen
med Sverige, det er
den modige manns
siste skuffelse over
at vi ikke kunde
verge oss bedre.
Fra det store år
1814 er hans siste
betydningsfulle
dikteriske ord —
det eneste verdiful-
le av litteratur fra
det år. Det er en epi-
log fremsagt ved en
festforestilling i an-
ledning av Christi-
an Fredriks prokla-
masjon av 19. feb-
h - b Johan Nordahl Bruns minnesmerke reist i Bergens domkirke av kong
ruar, Vvor1 an er- Karl Johan efter tegning av Lyder Sagen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
