Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
216 FRA HOLBERG TIL WERGELAND
dem store, men kunstnere, med kunst-
nertemperament og kunstnerevnen, selv
om den siste er svak og famlende.
De er hverken av sinn eller evne di-
lettanter som de andre. Begge for-
tjener å huskes, både for et og annet
av det de skrev, og fordi de bidrog
til å holde det litterære liv ved like,
troen på den kunstneriske evne og
begeistringen for den. De blev over-
vurdert av sin samtid, men det er in-
gen grunn til å undervurdere dem nu.
De er tidsbundne, men forbereder ti-
den som skal komme. Uklart og usik-
kert rører det nye sig i deres dikt-
ning, de henger igjen i stil og uttrykks-
Conrad Nicolai Schwach, L. på Ringsaker 28. måte. Den tyske Og den danske ro-=
mars 1793, d. nær Skien 9. sept. 1860. å
mantikk øver gjennem dem sin inn-
flytelse, uten at de selv evner å tilegne sig ånden i romantikken.
Det gjorde egentlig bare en eneste av den tids diktere, og han var
ikke betydelig nok til å gi et så kraftig uttrykk for det at det blev
levedyktig poesi av det. Men Johan Storm Munch (født i Vågå 1778,
død som biskop i Kristiansand 1832) følte det nye, for ham var det
virkelig noe av en indre oplevelse. Han var i sin poesi famlende og
skrev vers i gammel stil som «Norges Løve» og «De tre høie Ord» og det
ganske mislykkede drama «Presten i Hallingdal», og i hans eneste lille
diktsamling «Fjeldblomster» er der meget dårlig. Men tidens stemning
hadde allikevel trengt dypere inn i hans sinn enn i de fleste andres. Han
var en ivrig leser av vår gamle historie og sagaene, en begeistret Schiller-
dyrker, men først og fremst var han grepet av Oehlenschlåger, som han
hadde vært sammen med i Kjøbenhavn og hvis diktning han hyldet og
efterlignet. Han hadde den romantiske opfatning av diktningens storhet,
kunsten skulde ikke tjene noe nyttig formål, den var til for sin egen
ophøiede verdis skyld. Stadig gjentok han Qehlenschlågers dikteriske
program fra «Morgenvandringen», og stilte det skjønnes verdi mot det
nyttige.
I sin «Sommerreise i Norge 1812» efterligner han «Langelandsreisen»,
og han lar diktet slutte med en begeistret hyldest av den danske dikter.
Stundom kunde han finne fine og stilferdige ord for sin stemning som
dette billede av den lærdes aften:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
