Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
AASMUND OLAFSEN VINJE AT
I Hovedstaden, der Landsens største
Tankemengd er i Umlaup — liksom
Pengemengd — der maa ogso denne
Tvisyn verda meir skjerpt sjølv i
Folk, som av Naturen ikki hava stor
Givnad til det. Der er mange der
ogso, forstender seg, og det dei fleste,
som ingenting sjaa; og so er der
mange, som berre sjaa Vranga, og
so er det some, som sjaa Retta.»
Vinje stillet sig kjølig, til dels
avvisende like overfor den sam-
tidige norske diktning. For Bjørn-
son følte han likefrem uvilje, rike-
lig næret av misunnelse, fant ham
affektert og skapaktig og full av
unatur. Hans kritikk over «Arne»,
som han behandlet som en parodi,
er beryktet. Hans kunstneriske for-
ståelse var alltid usikker og under
A. 0. Vinje, ca. 1863.
skinn av å stille de store fordringer
kunde han alltid redusere sine samtidige. I 1860 skrev han om
Bjørnson «at det ikki er godt at segja um Mannen hever nokot sermerkt
(originalt) ved seg elder ikki». Og i en anmeldelse fra 1866 av Ibsens
«Brand», som han tok avgjort avstand fra, omtaler han Bjørnson, Ibsen
og Å. Munch på like fot: «Eg hever gjort mine «Forstudier» til ei Saman-
likning millom desse tri Kultarne.» Det kan vel sies et og annet om Å.
Munch som dikter, men ingen vil vel lenger finne på å betegne ham som
en «Kult» i norsk litteratur.
Og dog har Vinjes litteraturkritikk fra disse år megen interesse. Så
usikker han er, så vaklende i alle begrepsbetegnelser og så svak i sin
bedømmelse av hvad der er godt og hvad der er dårlig, skimter han
allikevel det nye. Han vil bort fra romantikken, — den — og det er da
særlig dens siste bleke blomstring han har for øie — er ham for usann-
ferdig. Han krevde virkelighet, realisme i diktningen, men er ikke selv
riktig sikker på hvad han mener med det, for han avviste samtidig fra
diktningen alt han syntes virket stygt og krast. Han så snevert på hvad
kunsten kunde omfatte, men han skimtet de nye veier litteraturen måtte
søke, om den ikke skulde fortape sig i efter-romantisk tomhet. —
— Det mest omfattende og på mange måter eiendommeligste av Vinjes
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
