Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
BJØRNSTJERNE BJØRNSON 133
og falske fantasier. Og man skal vanskelig kunne benekte ektheten i Bjørn-
sons diktning. Hans bondefortellinger har dette avgjørende preg av almen-
gyldighet, man gjenkjenner alle tiders ungdom i dem. Åt han med sin
optimistiske natur særlig skildret ungdom som nådde sine mål, og som
Thorbjørn lærte selvbeherskelse, er ikke å bebreide ham. Heller ikke at
han førte sine bondefortellinger til
lykkelig avslutning, såfremt denne
er kunstnerisk og sannferdig be-
grunnet. Kravet om at en fortelling
skal ende tragisk, er like så ukunst-
nerisk som det gamle krav om at
den måtte ende godt. Man kan be-
breide Bjørnson at han lar «Arne»
ende i idyllen, fordi Arnes beslut-
ning om å bli hjemme inneholder
et så stort offer at den blir tragisk.
Derfor virker slutningen i Arne ikke
troverdig. Men at «Synnøve Solbak- Hop ved Bergen, hvor Bjørnson skrev: «Ja vi elsker
dette landet» våren 1859.
ken» har den rolige og lykkelige ut-
gang er i hele fortellingens stil, svarer til den idé som er å skildre en
unggutt som av livet opdras til å styre sin villhet. Og selv om det i disse
fortellinger er meget som er avdempet i forholdet til virkeligheten, særlig
i skildringen av bøndenes erotiske liv, så er det ikke det minste søndags-
studie over dem; skildringene er ikke gitt i nutidsrealismens farver, men
derfor kan de være sannferdige nok.
«Synnøve Solbakken» er den ypperste av bondefortellingene, den sik-
reste og vakreste. Det er en rikdom på varme i dens følelsesliv, og den
har fortrinlige menneskeskildringer, levende og nære. Blekest er Synnøve
selv, men hun virker allikevel frisk og levende mot en annen berømt bonde-
pike i litteraturen, Solveig i «Peer Gynt».
«Arne» (1859) er på en viss måte interessantere, men ikke så sikkert
og godt gjort. Selve motivet, gutten som lenges over «de høie fjelde» er
betydeligere enn motivet i «Synnøve Solbakken». Arne er en ganske an-
derledes sammensatt natur, et mere innviklet instrument enn Thorbjørn.
Arne er ikke bare bondegutten, han er dikteren som lenges ut for å bruke
sine særegne evner. Åt det stenges for ham virker litt som et sjelemord, og
det er hårdt at det skal skildres som en kjærlighetsidyll. Det er rikere,
dypere og mangfoldigere menneskeskildringer i «Arne» enn i de andre,
moren er en fortrinlig figur, faren også, og skildringen av livet på Bø
mellem Baard og hans kone er et stykke ekteskapspsykologi av rang.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
