Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
32 ÄATTI-ÄÅRENE
naturfornemmelsen og den stemning den skaper; den dype uryddelige
kjærlighet til hjemmets land eier de ømmeste og vareste ord, men også
ord av angst:
Til deg, du Hei og bleike Myr Eg kjenner Striden tung og sein
med Bukkeblad, mot Trolldoms Vald.
der Hegre stig og Heilo flyr, Gud hjelpe oss for brotne Bein
eg gjev mitt Kvad. og Mannefall!
Til deg, du visne Lyng um Haug, Eg kjenner deg, du Trollheim graa,
der Draumar sviv, du Skugge Natt!
eg gjev min Song um Dimd og Draug Eg rømde rædd; men stundom maa
og dulde Liv. eg sjaa deg att.
Eg kjenner deg, du Havsens Marm
med Galdre-Song;
du gauv meg Gru i rædde Barm
so mang ein Gong.
Og innrammet av denne natur, på en gang fattig og stor, grå og full
av mystikk, ser man Veslemøy:
Ho er mager og myrk og mjaa
med brune og reine Drag
og Augo djupe og graa
og stilslegt, drøymande Lag.
Det er som det halv um halvt
laag ein Svevn yvi heile ho;
i Rørsle, Tale og alt
ho hev denne døyvde Ro.
JE
Det stemningsrike og naturbevegede dikt «Haugtussa» ender med
Veslemøys død. Hennes døde søster står ved hennes seng og tar hennes
hånd for å føre henne gjennem dødsriket. Det er denne vandring som”
skildres i «I Helheim». Diktet har tilknytninger til Dantes «Guddommelige
komedie», men er sikkert langt mere inspirert av «Draumkvædet». Det
inneholder mørke, enstonige og utførlig skildrede dommedagssyner og for-
kynner en mørk og pedantisk gjengjeldelseslære, langt mere spissfindig
utgrublet enn gripende. —
— Det merkeligste i Garborgs forfatterskap i denne tid — og kanskje
det merkeligste i hele hans forfatterskap — er de to religiøse bøker, hvor
han senket sig dypt i religiøse sinn, hengav sig til dem og forklarte dem
og befridde sig selv for megen tvil og smerte. De beretter begge to om
sønner av den Enok Hove som gikk til grunne i «Fred». Garborgs tanker
om en personlig, ofrende og lidende og allikevel lys tro, snart i strid og i
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
