Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
130 NITTLÄRENE
viduell psykologi. De er skrevet i den samme heftige, voldsomme, ustanse-
lig strømmende billedrike fantasisterke stil med forsterket utnyttelse av
den omkvedsmessige gjentagelse og overdrivelsen. Men romanene er sva-
kere kunstnerisk sett, en trettes ut av den voldsomme stil og av at det dynges
op av fantasisyner en hel roman igjennem. Og det er langt vanskeligere
i romanene å få tak i hvad han har villet og ment med sin menneske-
skildring enn i novellene, skildringene har en tilbøielighet til å opløse sig
i lidenskapens hete damp og til å drukne i ordenes strømmende farve-
mettede mengde.
Av hans romaner er «Fru Anny Porse» (1900) en vestlandsroman fra
årene omkring 1830—40, intens og dyp i sin sjeleskildring, men flimrende
og urolig i sin stil. Kunstnerromanen «Doktor Gabriel Jahr» (1902) er
henlagt til Kristiania og er fylt av megen besk tidssatire. Noe egentlig klart
billede av hovedpersonen, som opgir sin kunst for å bli direktør ved et
sinnssykeasyl, gir ikke romanen, som hører til Kincks svakeste arbeider.
«Presten» (1905) gir bymannen og estetikerens sammenstøt med dølene, og
her er Kincks sympati, sterkere uttalt enn vanlig, på bøndenes side. Men
hans merkeligste romaner er de som har til vesentlig emne å gi norske
kulturbilleder gjennem menneskeskildring, bidrag til norsk folkepsykologi,
romanene «Sus. Den ungstes Ungdom» (1896) og «Hugormen» (1898), sam-
menarbeidet til «Herman Ek» (1923), og «Emigranter» (1904), den siste
med sin bitende og flengende hån over alle de fuskere som ødelegger det
oprinnelige i den norske bonde, de åndelige hestehandlere og de direkte
bedragere, all den middelmådighet som driver all særvilje på flukt og gjør
karakterene til emigranter. Og det er til slutt den veldige trebinds roman
«Sneskavlen brast» (1918—1919). Av disse romaner forteller «Herman Ek»
og «Sneskavlen brast» sterkest, om ikke alltid kunstnerisk best, hvad det er
Kinck vil og hvordan hans syn på folket er.
«Herman Ek» innledes med et merkelig forord, nær tilknyttet det han
skrev til den tyske utgave av «Emigranter». Han omtaler her sin stilling
til det nasjonale og den nasjonale strid, målstriden, og fremhever, at «det
almene, som hvergang ligger bakenfor disse nationale veer, er min boks
hovedmotiv ... Der stikker den realitet bak kampen, at sind vil ikke menge
sig. De har tungt for at flyte sammen...... De to kulturer er nemlig et
faktum: bondekulturen, indestængt for 4—500 aar siden, stivnet, middel-
alderlig; og paa den anden side den av europæisk præg, som fulgte med
utviklingen i de mørke sekler, men som ikke egentlig var norsk, repræsen-
teret ved embedsstand, handelens mænd, rationalistiske forfattere....
Folkets aandelig vekst har gjort en krok paa sig, det lyver ingen parti-
fanatisme bort. Men kroken er historie, den med; et folks historie
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
