Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigrid Undset
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
28 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
en slik uttalelse: «I gamle dager blev jeg altid forarget, naar de paastod
i bøkerne, at en kvinde bare var lykkelig, naar hun gik op i et andet men-
neske. Nu sier jeg ja og amen til det, som til alle de andre uttraadte og
skjævhælede sandheder, jeg har bestridt i min ungdom.»
Sterkere præget av sin forfatterinne var hennes neste bok, «Den lyk-
kelige Alder» (1908). Det er en bok om brustne illusjoner, om lengsel
efter lykken og om hverdagens resignasjon. Her er det vi møter dem for
første gang, disse ranke, innesluttede Kristiania-piker, hvis sinn er fylt av
bitter stolthet og urovekket lengsel, som er merket av det fattige liv på
hybler, i grå Kristiania-hjem, på kontorer, men som bevarer i sitt sinn
en drøm, som omslutter deres hverdag omtrent som den stygge og grå
by de lever i, er omsluttet av en skjønn og vid skognatur. De er hver-
dagsmennesker, begge kvinnene i de to noveller, «Den lykkelige Alder»
og «En fremmed», merket av livets kulde og uhygge, med bitre og onde
barndomsminner. Men de bærer gjennem alt en svimmel kjærlighetsdrøm.
Hverdagen trenger inn i den, og det er bare en så fin og dyp og ut-
holdende natur som Uni i novellen «Den lykkelige Alder» og dens fort-
settelse «Fru Hjelde» i «Splinten av Troldspeilet» som kan seire og finne
miraklet igjen i hverdagen... Her i disse noveller — og i hennes senere
romaner — kjente man igjen sin by, slik den var omkring århundreskiftet,
strøkene fra omkring Welhavens gate og opover Homansby, det øverste av
Pilestredet, Theresegaten og Steensgaten, med de fattigslige, men for alle
barn dyrebare løkker og hauger, og man følte hvor innlevd forfatterinnen
var i byen, og hvordan hun hadde sett at den stemplet sine mennesker.
Hele hennes forhold til den er uttrykt i et dikt «Steensgaten» av den lille
samling vers, «Digte», hun utgav i 1910:
Og jeg har denne gaten kjær,
slik som den ligger, styg og graa,
for jeg har lært at længes her
mot alt jeg ikke kunde faa.
— Den store roman «Jenny» (1911) gav henne den avgjørende suksess,
den vakte en enestående opmerksomhet, og dens dristige og sannhetskjær-
lige skildringer av de erotiske forhold blev gjenstand for endeløse disku-
sjoner. Jenny har sinn sammen med de unge kvinner i «Den lykkelige
Alder», men hennes skjebne er en annen, hun er kunstnerinne og hennes
liv arter sig mere broket, mere omskiftende. Men hun er allikevel en av
dem, bundet til den grå by — hvor hun har lært å lenges mot alt hun
ikke kunde få. Hennes skjebne er den at hennes liv toner ut i lengsel og
aldri blir til virkelighet. Det er noe hjelpeløst bundet i hennes følelsesliv,
det kan ikke utløses av noen av de menn hun møter, ingen mann vekker
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
