Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigrid Undset
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
30 DET TYVENDE ARHUNDRE
sinnets lengsler, i resignert given op sin lengsel efter den store kjærlighet
som aldri kom, gitt sig til en mann og giftet sig med ham. Hun «gjorde
det værste jeg kunde — jeg tok iblinde den første den bedste, da jeg blev
træt av at vente». Men hun går ikke under, den mann hun valgte, står
varsomt vakt for henne, slik at hun, da de går fra hverandre, forstår at
hun gjennem samlivet med ham tross alt er grodd frem til å bli et dyk-
tigere, kjærligere og lykkeligere menneske enn hun var av naturen. Skils-
missen åpner hennes sinn, og nu vet hun at hun elsker den mann hun
forlater. Og da de igjen møtes og hun igjen følger ham, fortalt i et kort,
henrivende skjønt kapitel, da vender hun i enhver henseende hjem, hjem
til sig selv og hjem til ham. Det er våren i henne.
I de to efterfølgende novellesamlinger «Splinten av Troldspeilet» (1917)
og «De kloke Jomfruer» (1918) tydeliggjorde og bekreftet Sigrid Undset
sitt livssyn. I den første av samlingene er tendensen svært sterkt under-
streket i novellen «Fru Waage», beretningen om hustruen, som har mistet
sitt eneste barn og ikke har villet ha flere, og som av tretthet og kjed-
somhet og tomhet glir ut av et forhold og inn i et nytt og skal leve videre
med bevisstheten om å ha ødelagt to hjem uten et øieblikk å ha vunnet
større lykke for sig selv eller noen annen. Hun er både ulykkelig og
latterlig, tomhet og likegyldighet er alt som er igjen i hennes tilværelse.
— Betydeligere og mere fengslende enn denne litt doserende beretning
er «Fru Hjelde», som fortsetter fortellingen om Uni i «Den lykkelige
Alder». Uni er den vakreste og varmeste kvinneskikkelse i fru Undsets
moderne fortellinger. Hun er nær ved å miste sig selv i en av de tomhets-
perioder som finnes i alle menneskers liv, de år da man er gått trett og
synes at alt bare er hverdag, da man elsker ingen og går og synes synd
på sig selv. Men Uni slår sig gjennem disse onde år, hun holder fast
ved det ene at enten det blir til lykke eller ulykke for henne selv, sine
barn skal en mor ikke forlate. Hun vet at hennes mann vil ikke tåle
at det kommer en plett på sine barns mor — «jeg tåler ingen hemmelig
skam nær mine barn», — og hun vet det selv: «En mor maa ikke bare
være uangripelig, hun maa ogsaa synes uangripelig, ellers er hun ikke
god nok.»
Og i denne fortellings skjønne og enkle slutning åpner Sigrid Undset
for sitt sinn, det strømmer ut i bevegede ord om livet, om alt det store
og små i det, om dets tap og dets vinning, dets sorger og lykke. Uni sitter
med lille Lasse på fanget og ser på månen, og hun tenker på lykken:
«Den lykken som Kristian og jeg hadde sammen engang. Den lykken
er som et stjerneskud. Den korte stund det lyser, skal man huske og
ønske sitt hjerteønske, den korte stunden da kjærtegnene er nye og svul-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
