Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigrid Undset
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
36 DET TYVENDE ÄRHUNDRE
efter ringen som laa i smedens mørke næve. Og hendes taarer brast i en
strid strøm, for det var som hun aldrig før hadde skjønt det fuldelig, hvad
den tydet. Det liv som den ringen hadde viet hende til, som hun hadde
klaget sig for, knurret under, raset og trasset i — likevel hadde hun elsket
det slik, frydet sig i det med det vonde og det gode, slik at der var ikke
en dag uten det tyktes hende tungt at gi den tilbake til Gud, ikke en
smerte som hun kunde ofret uten savn —».
Hvor ringen hadde sittet, var det et blankslitt merke — som et hellig
tegn: «Og den sidste klare tanke som formet sig i hendes hjerne, var at
hun skulde dø, før dette merket fik tid til at svinde, og hun var glad. Det
tyktes hende være et mysterium, som hun ikke fattet, men hun visste sikkert
likevel, Gud hadde holdt hende fast i en pagt som var blit sat for hende,
uten hun skjønte det, av en kjærlighet som var blit øst over hende — og
trass i hendes egenvilje, trass i hendes tunge, muldbundne sind var noget
av den kjærlighet blit i hende, hadde virket i hende som sol i mulden,
hadde drevet frem en grøde, som ikke elskovens heteste brand og ikke
elskovens stormende vredesmod helt hadde kunnet lægge øde. En Guds
tjenestekone hadde hun været — en vrang, motvillig terne, tiest en øien-
tjener i sine bønner og utro i sit hjerte, lat og forsømmelig, uten taalemod
under revselser, litet stadig i sin gjerning — likevel hadde han holdt hende
fast i sin tjeneste, og under den glitrende guldring var der lønlig blit sat
et merke paa hende, at hun var hans tjenestekvinde, eiet av den herre og
konge, som nu kom, baaret paa prestens viede hænder, for at gi hende
frihet og frelse —.»
Hennes neste store roman fra norsk middelalder, «Olav Audunssøn
i Hestviken» (1925) og «Olav Audunssøn og hans børn» (1927), foregår
vel en menneskealder før hovedhandlingen i «Kristin Lavransdatter». De
historiske begivenheter som tidfester romanen er Håkon Håkonssønns død
i 1263, striden mellem kongemakten og geistligheten, dronning Ingeborgs
død i 1287, Alv jarls overfall på Oslo, krigen mot Danmark fra 1289 og
de nærmeste år utover. I slutningen av første bind møter man flyktig
Lavrans Bjørgulfssøn og hans kone Ragnfrid som unge og nygifte.
Handlingen bæres her som i den forrige roman av en kjærlighets-
og ekteskapshistorie. Men det religiøse hovedmotiv trenger tidlig igjennem.
Det heter et sted om Olav Audunssøn:
«Han laa vaaken det meste av natten. Det bares for ham at nu skjønte
han ett: Der stod en kamp i Allheimen mellem Gud og hans Fiende
fra tidernes dagning, og alt som hadde liv, sjæl eller aand kjæmpet med
i den ene fylkingen eller den anden, enten de visste om det eller ikke —
engler og vætter, menneskene her paa jorden og paa hin side døden. Og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
