Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Olav Duun
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
42 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
strid og kamp og dagligliv. Det gir ham det særlig intime i skildringen,
en dybde i naturfølelsen som er ganske enestående, en inderlighet i inn-
levelsen i disse forhold og et kjennskap til de mennesker han skildrer, som
bare den vinner som hengir sig til det hjemlige og fra barneårene kjente.
Han vet alt som vites kan om sine mennesker, som enkeltindivider og som
bygdefolk, det særpregede ved dem og det rase- og miljøbestemte. Og han
er ikke bare en iakttager og realistisk skildrer, men en dikter som kan
hengi sig til livet og fornemme dets mystikk og sammenheng og lytte sig
til alle dets hemmelige røster. Han kjenner i en forunderlig grad, kanskje
dypere enn nogen annen norsk dikter, menneskenes samliv med naturen,
sjelelig og legemlig, han har følt hvor de er ett med hav og strand og
skog og fjell, hvordan de er grodd op i en bestemt natur, alltid har levd
nær inntil den, slik at alle deres sjelelige rørelser tar farve og uttrykk
efter den. Men hans fordypelse i hjembygdens mennesker har også begren-
set hans diktnings område. Det er den samme bygds mennesker som lever
i alle hans bøker, variert og på ny gjennemanalysert, satt inn i skiftende
belysninger, stilt overfor nye livsproblemer, men allikevel ikke meget for-
skjellige. De fleste av dem fører den samme kamp, til seier eller nederlag,
den ene mot bygden — enten fra bygdefolket for å hevde sig selv i steilhet
eller bygden i møte for å overvinne den, herske over den og samtidig tjene
den, ta den på sine brede skuldrer og bære den frem. Bygdens liv går
som en strøm gjennem deres sinn, og deres eget går i strøm tilbake til den,
det gir en evig spenning, de kan ikke smelte sammen og de kan ikke
komme fra hverandre. Det er enkeltsinnet i motsetning til massesinnene.
Duuns mennesker er utpregede individer, enten de er sterke eller svake,
de eier særpreget sjeleliv, dyptgående og dyptfølende. De er sig selv be-
visste, i tross eller ironi, de kjemper sinnets kamp igjennem inntil de rår
over sitt eget sjelelige liv, eller de lar sig, i selvironi, drive med av stem-
ninger inntil de går under. Så særpregede, men beslektede typer innen en
bestemt rase er hans mennesker, at man føler menneskeskildringen i den
lange rekke av hans tidligere bøker som en forberedelse til den avgjørende
fremstilling av rasens hovedtyper i det store hovedverk om Juvikingene.
Så strengt enn Duun holder sig til én bygd og dens mennesker, er det
i hans romaner lite av det som så ofte tretter i norsk hjembygdsdiktning,
den overflødige miljøskildring, den trettende dvelen ved dagliglivets små
og likegyldige hendelser, ved drakt og måltider og skikker. For Duun er
menneskeskildringen det ene avgjørende, og hans vidunderlige naturskil-
dringer tjener også sjeleskildringen, løfter den og gir den stemning, og gir
den dens mysteriøse undertone av den uløselige sammenheng mellem natur
og sinn... Han er bred, omfattende i sin skildring, men det er menneske-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
