Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Olav Duun - Johan Falkberget
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
50 DET TYVENDE ARHUNDRE
noe av det dypeste Duun har skrevet, beretningen om hvordan hun lang-
somt og møisomt vender tilbake til livet, til dagen, til menneskene som
var blitt henne så fjerne og uvirkelige og likegyldige. Men hun har sin
kraft i behold, hun tar op kampen mot det onde en gang til. Men siste
bind reiser spørsmålet: var Haakon kampen verd? Var det rett, det Ragn-
hild gjorde? Dommen om hennes gjerning ligger i tvilen om Haakon var
offeret verd. Tør et menneske rå slik over et annet jeg at det velger det
ut til å bære en byrde det ikke makter?
«Ettermæle» ér helt virtuosmessig sett noe av det beste Duun har gjort.
Det er en ganske liten bok, men vidt spennende i sin idé. En ung mann
får, langt borte fra hjemmet, vite at hans mor er død og at faren er mis-
tenkt for å ha drept henne. Han reiser hjem for å ta kampen op for å
bevise farens uskyld, noe nær mot farens vilje, — faren tenker først og
fremst på å verne om morens eftermæle .. Problemet i boken er hvad som
har mest verdi — dommen over den levende eller dommen over den døde,
eftermælet.
Olav Duun er sikkert den ypperste prosa-artist vi har efter Hamsun.
Men han er efter hvert kommet virtuositeten farlig nær, gleden over å
tumle med sproget, leke med de små ironiske sidebemerkninger, eller med
de små vendinger fra dagliglivets tale, som stundom kan gi så meget av
naturlighet, som en stemningsfylt pause, men som også kan virke som en
blank lek med sin makt over leseren. Men som regel, og alltid i de store
avgjørende stunder, er dette mesterskap i sproget en uløselig bestanddel av
diktningen selv, hvis mesterskap skyldes den dype fortrolighet med stoffet.
Johan Falkberget. I en samling av små skildringer «Barkebrødstider»
(1919) forteller Falkberget i en liten beretning «Nord ved Rugelsjøen. Et
litet Minde om mine Bedsteforældre» at hans bestefar Jon Olsen Jamt var
«forpagtakar» (minerer) oppå Mughøla, og at ætten var innvandret fra Jåmt-
land omkring 1680 — «han som først kom og slog sig ned, han hadde
svarteboken, saa han stod det age av». Konen hette Olava Pedersdotter
og var fra fjellgården Hauen ved Aursundsjøen, hennes ætt var ekte
fjellætt. Om dagen stod Jamt-Jo som bestefaren kaltes, i forpaktning nede
i Muggruven, om kvelden ryddet han en plass på Falkberget ved Rugel-
sjøen. Det blev til en liten gård med fire kjør og hest. — Om beste-
foreldrene sier Falkberget at de hadde en merkelig sans for poesi og roman-
tikk uten at nogen av dem visste hvad de to ord betydde. Og han slutter
den lille vakre skildring med disse ord: «Nu er de to gamle borte. De
ligger begge to begravet paa Røros øvre kirkegaard. Høit og frit ligger
deres grave side om side. De blaa, Rørosfjeld staar rundt omkring med
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
