Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigurd Christiansen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SIGURD CHRISTIANSEN 63
gelse slik; men de erkjenner kravet på at rett skal øves og urett sones.
De går under åket, ikke til lykke, — lykke er et meget sjelden forekom-
mende ord i Christiansens diktning. I alle fall den lykke som knytter sig
til det vi kaller verdslig liv, til kjærlighet, til arbeide, til frihet i sinnet.
Den lykke Christiansens mennesker finner frem til, er den et fortvilet sinn
kjenner når det vinner fred, eller et formørket sinn når det finner frem til
klarhet, når en tung skyld endelig er sonet. Livsglede kjenner ingen av
disse mennesker, deres glede er offerets glede, soningens glede. Frie, lyk-
kelige mennesker fins ikke i hans bøker. Men dype alvorsfulle grublende
Mow vå olse do da fdd 7 Ur et Sar alt bgrer 0 marsk
anøbudghat 7 ( ashooks og TA Haatd) for må hør! Me vat
gt hd maten År høg vist fote maset av krøpikelat tam av
oudefap bal Ale vi Ga mi bl gryte ma oa brggame st mytt ber ?
Sigurd Christiansens håndskrift.
naturer. Og forkvaklede og forbitrede — som bokholder Gren i «Vort eget
liv», som går under i en negativ moralsk følelse — den at han ikke får
se straffet den urett han mener han har lidt.
De unge menn bryter med småbyen, men når livet går som hårdest
inn på dem, vender de tilbake, til barndomshjemmet, til de små hus og
til de trange gater, ikke i sentimentalitet, ofte med gru, men med en
instinktiv følelse av at her kan kampen best kjempes ut til «the bitter
End». Her er den stillhet de trenger til det endelige livsopgjør: skyld,
soning. Og her står de igjen ansikt til ansikt med den makt de flydde,
småbymenighetens religion. De reagerer forskjellig — som Thomas Hergel,
som i pine erkjenner at han kan ikke slippe en religion som han helt fra
barneårene har søkt befrielse for; eller som Torkild Gren, som i selvrett-
ferdighet holdt på å gå farens undergangsvei, og som holder sig oppe ved
en offervellyst, men som redder sig, så langt en Gren kan reddes, i det å
sone sine gjerninger, i selve det å tvinge sig til å leve videre og gjøre godt
igjen hvad han har forbrutt —, men her har man en følelse av at kampen
ennu ikke er ført til ende.. Men fremfor alt er Helge Grans forhold til
religionen karakteristisk. Han har forlatt hjemmet og dets tro. Men da
han er vel ferdig med sitt urolige liv som bohem og populær kunstner,
har han en følelse av at han aldri har vist sitt sanne jeg hverken som
kunstner eller som menneske. Efter et hospitalsophold hvor han for første
gang føler døden nær, fornemmer den som realitet, vender han tilbake
til den småbyen hvor han har sitt barndomshjem, til faren, den stille og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
