Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigurd Hoel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
110 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
her er redegjørende psykologi. I indre henseende er optegnelsene knyttet
til romanen derved at de også omhandler ensomhetsproblemet i ekteskapet,
og om enn dr. Ravns og hustrus ekteskapsmisére er av en finere art, er
den ikke anderledes enn de manges i leiegården. Optegnelsene vil vise
hvordan videnskapsmannen som er bundet til sitt arbeide, er uskikket for
ekteskapet og selv ødelegges av det og samtidig forspiller lykken for den
han er gift med. Denne psykologiske studie er inntrengende og fengslende,
men den er en studie, den bryter bokens stil og betegner en vaklen mellem
den individualistiske og den kollektivistiske metode.
Det er stadig og alltid vekst hos Sigurd Hoel, og hans neste bok, den
siste han har skrevet, «Veien til verdens ende» (1933) betegner ikke alene
noe nytt, men også noe rikere og dypere. Den er ikke alene bestemt av
en fortrinlig innleven i barns sjeleliv, av en sjelden erindring om barnets
verden, men også av en sterk følelse for mennesket i barnet. Dette er
bokens verden: alt hender og bestemmes i barneårene, da får mennesket
sitt ansikt tegnet, sitt sinn formet, sin karakter grunnlagt — alt sammen
før en er ti år. Og når en som halvvoksen rykker ut i livet, synes en det
ikke har hendt en noen ting enda. Og som gammel sier en med Embret:
«Sea hender det bare opatt!»
Det er en bok om en gutt som vokser op på en stor Østlands-gård
mellem mange mennesker og dyr. Det er innførelsen i livet, opdagelsen av
det. Det er igjen det første menneske, det nyskapte menneske som skal
gå veien til verdens ende, det skal opdage sig selv, naturen, menneskene,
gud, — og dets første og stadig gjentatte oplevelse er mørkeredsel. Det
begynner i ensomhet og angst og det ender i ensomhet og angst. Det å
være alene i mørket er det første Anders husker. At han er alene og at
det er mørkt og at han er redd. Og det er det siste han erfarer da han
skal reise fra bygden og ut i verden, at han er alene og at han vil være
alene og at han egentlig er. redd.
Den første halvdel av boken, «Edens have», omhandler de første grunn-
leggende barneår. Det er en ypperlig sann og levende og dypsindig skild-
ring. Det er overordentlig sjelden at Hoel skrider utover barnesinnets ver-
den. Han har på en forunderlig måte gjennemført å fastholde barnets fore-
stillingskrets, og han har her benyttet sig av en teknikk som ligger nær
inntil eventyrets: gjentagelsen. Denne hemmelighet i barnesinnet, dets
utrettelige krav på å få opleve omigjen, har Hoel utnyttet med stor finhet.
Dette er eventyret om gutten som oplevde alt før han blev ti år. Det er
Edens have.
Annen del, «Bygden» forteller om hvordan Anders opdager og oplever
gården og gårdens mennesker og bygden og dens mennesker og dens liv
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
