Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Cora Sandel - Gudrun Larsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
120 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
havens gate er ikke motsetninger — og de er fra samme lengselsredne
land. Jennys sinn går i større bølger — og hennes skjebne blev dramatisk
tragisk. Alberte har en seighet som henger sammen med hennes utilfreds-
het med sig selv, sitt ydre og sine evner, hun vil ikke drukne og slipper
også bedre fra det.
Cora Sandel har også gitt ut to novellesamlinger, «En blå sofa og andre
noveller» (1927) og «Carmen og Maja» (1932). Novellene er nokså ujevne,
men enkelte er fortrinlige små billeder fra livet. De beste handler om mot-
setningen mellem en lengsel — eller et lite håp — og den grå hverdag.
Gjennem den grå og fattige stemning blafrer en forgjeves drøm — eller
det blusser langt borte fra av farlige skjebner og sterkere liv.
Gudrun Larsen (f. 1905) viste i sin debutbok «Levebrød» (1932) en
evne som er betydelig, nemlig den å kunne se nytt og friskt på sitt stoff.
Boken skildrer sammenstøtet mellem erotikk og religion, en ung predikant
forelsker sig heftig i en ung pike helt verdslig, hedensk av sinn. I og for
sig er ikke emnet nytt, legpredikanten som faller for den erotiske fristelse,
er mere enn godt kjent i nordisk litteratur. Det personlige ligger i opfat-
ningens og fremstillingens rettferdighet og at konflikten forfølges inn i
ekteskapet og uten at han opgir sin predikantvirksomhet. Predikanten er
skildret med forståelse og innsikt, selv om man ikke tviler på at forfat-
terinnens sympati er på kvinnens side. Hans forelskelse er sund og mektig
lidenskap, han tør bare ikke stå ved sine følelser som selvfølgelige og na-
turlige, han er vokset op i den tro at de er syndige. Hun er derimot i like-
vekt hvad følelsene angår, hun drages ganske enkelt til ham fordi han er
stor og sterk og vakker, men hun skjønner intet av hans religiøse sjeleliv.
Han får aldri fred i sitt sinn og aldri ro i sine sanser. Det er i norsk ramme
et angrep på puritanismen.
Stilen i denne boken var grå og fattig og almindelig og ofte ubehjel-
pelig. I den neste, «Frie mennesker» (1933), utfoldet hun plutselig en
stilistisk ferdighet, men det var riktignok lånegods, Hemmingways stil, som
hun bare dårlig maktet å omsmelte til et personlig uttrykksmiddel. For-
tellingen er utformet i lange samtaler, små replikker, side op og side ned,
om alvor og bagateller, det er en form som krever den yderste virtuositet,
her blir den trettende. Og dog interesserer boken, ikke gjennem dyp
og fengslende menneskeskildring, men ved det tidstypiske den gir. Bokens
mennesker sees utelukkende i lys av erotikk, deres liv og gjerning ellers
er bare en fjern og uvirkelig bakgrunn. De er «frie mennesker», erotikken
er bare en legemlig funksjon, en kroppslig oplevelse; som slagordet lyder
— de lar den ikke gjelde for mere enn den er. Men langt sterkere enn
det har vært forfatterinnens mening, ender disse frie mennesker i en
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
