Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Aksel Sandemose
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
AKSEL SANDEMOSE 123
Espen er under Janteloven: Du skal ikke tro at du er noe, du skal
ikke tro at du er like meget som oss, du skal ikke tro du er klokere enn
oss, — 0. 8. Vv. Det er Janteloven med dens «blodige eftertrykk og dens
hysteriske maktkrav». Espen, som nettop er anderledes, får tidlig og hårdt
føle loven, mere enn eller forskjellig fra andre får han ikke lov til å være.
Og loven førte ofte nok til at han sviktet
sig selv og tapte: «Gjentar det sig engang
når vi ikke synes vi har mer å miste, har
vi funnet vårt Misery Harbor.»
Men Janteloven har «en morderisk
utløper», et spørsmål: «Du tror kanskje
ikke at jeg vet noe om dig?» Det var
terrorismens uopslitelige våpen, — små-
byens, småsamfundets langsomme gift som
lammer livet.
Alle disse barnets nederlag og mange
andre ting fører direkte til Misery Harbor
og til drapet av Store John. Espen sier
det direkte i det centrale kapitel «Lykke-
lige barndom»: «Jeg kan si dig fritt at
dette fører i like linje til Misery Harbor.
Den seier som tiåringen vant stod naken
for mig som nederlag dengang det men-
neske falt. Jeg holdt det ikke ut. Jeg
hadde kjempet i en evighet, syntes jeg,
men alltid blev hvert nederlag større enn det foregående. Og nederlaget
blev for stort. Det var ikke vei frem mere. Han var den store inkarnasjon
av alle barnets og ynglingens nederlag. Ffterpå la han selv situasjonen
Aksel Sandemose, født 1897.
tilrette...»
Alt sjeleliv, alt liv i minner har sin mystikk. Espen har også sin. Han
kaller den «Den hellige sten»: «Det kom en dag ute i hytten min på
Fagerstrand da jeg husket at jeg har vært forelsket i en sten. Du kjenner
vel noe til dette, at man har lagt noe i en eller annen form engang da
man var liten, et tre, en revne i muren. Jeg hadde en del slike ting som
var gjenstand for noe som lignet tilbedelse... Jeg ser den for mig, jeg
kjærtegnet den daglig i mange år.. Jeg synes at jeg ennu elsker den
stenen...
Du, da jeg engang var i Jante som voksen, gikk jeg bort på fortauet
for å se stenen. Men da vaklet benene under mig, og det iset igjennem
mig at jeg stod på John Wakefields grav.... Det er øieblikk da jeg for
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
