Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Ronald Fangen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
128 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
lidt under hans spredte og mangearede virksomhet, som har hindret ham
i å koncentrere sig, begrense sig. Det ordrike som er hans vesen og natur,
er gått over i hans diktning, det strømmende har hindret den i å stanse
i den stille dype eftertanke. Men samtidig har det at han stadig tumlet
med i det levende liv, det at blekket aldri blev tørt på pennen, medført
at noe av den samme levende virkelighet er optatt i hans bøker, der
diskuteres og der drøftes og der agiteres, tidens liv er i dem.
Han begynte som sagt med romanen, og efter «De svake» fulgte «Slægt
føder slægt» (1916), «En roman» (1918) og «Krise» (1919). Disse bøker
har nu mest betydning som forberedelse til et forfatterskap, det er forsøk,
eksperimenter, litterære øvelsesstykker. Den siste av dem er den betydelig-
ste og klareste, det bruddstykkeaktige er her bevisst form, fordi boken er
ment å gi et sinns innleven i en bestemt sjelelig krise. Det som interesserer
ved romanene er at man merker en bestemt vilje til ny form som kunde
svare til det nye moderne innhold.
Her lyktes det ikke synderlig. Men han kom sitt mål, en ny form
bestemt av moderne sjeleliv, langt nærmere i dramaet. Det blev her han
først overbeviste som dikter. Den virkning han søker ligger ikke i daglig-
livets plan og vil ikke overbevise gjennem realistiske detaljer og de ydre
virkemidlers nøiaktighet. Han søker så nært som mulig å gi det indre sjele-
billede uttrykk med ordet. Handlingens billede er oftest den urealistiske
bakgrunn for ordet. Handlingen fortettes, detaljer skytes ut, ordet skal
levendegjøre det som skjer, handlingen skal belyse det. Det kommer derfor
ofte noe symbolsk over hans stykker — uten at det egentlig er symbolikk
i stykket. Det er bare en annen og uvant form for virkelighet, den sjele-
lige virkelighet. Hans første skuespill «Syndefald» (1920) fremstiller sinnets
kamp mellem jordisk begjær og himmellengsel, dets svingning mellem vilje
til liv og vilje til opofrelse. Men dets sterkeste — og mest dramatiske —
idé er den om syndefallets frelsende og vekkende betydning. Dramaet er
heftigere følt enn klart utformet, men fengsler ved sin intensitet i uttrykket.
«Fienden» (1922) er et rent tankedrama, her gir ordet mere uttrykk for
en abstrakt idé enn for menneskenes sinn og lidenskaper. Dramaet gir
billedet av sammenstøt mellem en verden av idé, den ideale humanisme,
og en verden fylt av den ydre stridbare og brutale virkelighet. «Den frie
søn», bare opført, ikke gitt ut, fremtrer som innledningen til en trilogi.
Det er generasjonsmotsetningen, far og sønn; men uten å bli abstrakt, —
det er ellers hans fare i dramaet, — viser han oss ikke en tidsbestemt mot-
setning i meninger, men motsetning i sinn, i selve livsfornemmelsen. «Den
forjettede dag» (1926) viser oss et moderne rikt hjem i all dets kulde og
kjærlighetsløshet, barna blir golde av sinn, fattige og avstumpede 1 sine
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
