Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Herman Wildenvey
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
158 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
og sterk, men verseformen den minst testament-høitidelige man kan tenke
sig, og «Barnets Rike» og «Bønnen». I «Fiken av tistler» er et dikt «Ma-
donna jeg er fremmed» som samler all denne stemning av eftertanke, av
vårlengsel og høstgys i et tidstypisk uttrykk, i et Madonna-svermeri hvori er
en ubestemt higen, en trang efter å hvile ut og stilles tilfreds:
Madonna, jeg er fremmed her,
men knæler ned i ydmyg bøn
paa templets mindste skammel.
Dit milde moderøies skjær
vil minde mig om lysets søn
naar jeg er mørk og gammel.
Heftigere i tonen, hurtigere i rytmen, mere opløst i stemningen, mere
«verdslig» i følelsen, er diktet «Som en der kommer fra fest —», i samme
samling; men det gir det samme møte mellem dengang og nu, mellem den
unge livsnydende og den eldre eftertenksomme dikter:
Som en der er ræd for aa dø
— ikke av angst for døden,
men hemmelig haaber igjen aa faa se
evighets frø
spire i vaarmorgenrøden
som skud av opstandelsens træ —
slik gaar jeg og merker mig livet nu.
Men flugten for døden
mot vaarmorgenrøden, —
ja, livet og døden er du....
Og det samme møte, stemt inn i et underbart naturbillede, gjenkjenner
man i diktet «Høstens spill» (fra samlingen «Høstens lyre»), og her finner
man i de to slutningsstrofer — «ti det er evigheten selv som taler, og rum-
mets rytme i ens øre lyder» — den dype underklang hos denne de flyktige
stemningers dikter, naturtilbedelsen fortettet til idé:
Hør, høstens harper med de gyldne strenger
har lagt en gjenklang over alle enger,
en lyd lik tonene i felens bund.
Det ljomer hit som naar en høstlig dag
fra stille tjern det lyder aareslag,
som skogen fanger i et stilt sekund.
Naar denne stilhet over verden daler,
da er det noget som kun sjelen tyder,
ti det er evigheten selv som taler,
og rummets rytme i ens øre lyder.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
