Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Arnulf Øverland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
162 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
Der venter os alle bak øde aar
en time av naadig smerte.
Gud, hvad vi hører og ser og forstaar
ved cellens ensomme kjerte,
naar engelen Sorg over jorden gaar!
Og engang kommer den hellige nat,
da evighetens sordiner
forvandler den hæsligste kval, du har hat
til hundrede violiner.
Det er til denne hellige time av nådig smerte det gjelder å forberede
sig, livet er innvielsen til smerten som bærer over ødet. Allerede titlene
på de neste diktsamlinger, «Advent» og «Brød og Vin» (1919), viser hvad
innvielsen betyr for ham. Hermed henger sammen den store rolle døds-
tanken spiller i hans poesi. Det er ikke som hos Olaf Bull døden for all
skapning, livets avslutning, men døden ansikt til ansikt med ham selv.
Særlig i de tidligere diktsamlinger kjenner man hele tiden denne døds-
stemning nær. Hvor er det ikke et spill av smerte og angst og vilje til
mot i et dikt som «Natten, som kommer»:
Der venter mig endnu en vaar,
kanhænde en sommer med.
Og nu er jeg tyve aar,
og nu kan det gjerne ske.
Jeg venter paa natten, som kommer.
Jeg kjender, hvor den er nær.
Min store, forjættede sommer
skal være mig dobbelt kjær.
Men disse stemninger av følelse av øde, av hengivelse i smertens time,
av forberedelse til døden, er ikke de eneste i Øverlands dikt. I sine første
diktsamlinger var han langt sterkere enn Wildenvey og Bull tilknyttet
90-årenes lyrikk, både i rytme og stemning. Men allerede fra første stund
hadde Øverland det som skilte ham ut fra 90-årenes vake melankoli og
trette ungdomsstemning, ironien som skjærer igjennem og den personlige
smertestemning, der gir hans dikt en ganske annen intens styrke. Og efter
hvert kommer han helt bort fra enhver berøring med 90-årene, blir alltid
personligere, eiendommeligere, særegen i høi grad, ikke lik noen av de
andre. Han fordyper sig alltid med økende inderlighet i den livsfølelse
som for ham er den personligste. Øverland stod fra først av i et egen-
artet forhold til det samfund han lever i og den tid han tilhører. Om Olaf
Bull kunde man si at han var den hjemløse og samfundsløse. Men det var
ikke betegnende for Øverland. Utenfor, som en likegyldig, vilde han ikke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
