- Project Runeberg -  Illustrert norsk litteraturhistorie / 6. Det tyvende århundre /
164

(1934-1935) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Arnulf Øverland

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

164 DET TYVENDE ÅRHUNDRE

nens tjeneste. Men samtidig som det at han har tatt aktivt parti, har
reddet ham fra å fortape sig i selvbetraktning og i høi grad har beriket
og befruktet hans poesi, — er han allikevel på en eiendommelig måte
blitt ensom, anderledes enn alle andre, og tross alt han setter inn, forblir
det umulig å forene viljen til det felles, det kollektive med den mektige
jeg-følelse som er ham selv. Men vi tør ikke klage over det, denne mot-
setning slår de herligste gnister i hans poesi. I den er han merkeligst i
enetalen, under betraktning av sin egen sjel. Og derfor er det også det
beste i hans oprørspoesi hvor han dveler ved den ensomme oprører.

Han har i et av sine dikt «Bibelske Variationer» gitt et billede
av den evig ensomme, av oprøreren og av mennesket som faller, forbry-
ter sig, fornedrer sig, reiser sig, lider og igjen lider. Diktet som viser
hvor bevisst Øverland søker å sette sin opfatning tvers mot all gjengs,
inntar en central plass i hans diktning. Det åpnes med billedet av det
første oprør:

Jeg tok markens frugt og ofret. Og jeg fik med spot beholde
Og min ild hvad jeg gav.

saa han ikke; men den andens Der er blod paa mine hænder
saa han til. siden da.

Og han følger den lidende oprører gjennem tidene, finner at det er alltid
han som dukker frem igjen, hvor den gjengse opfatning har funnet hans
motsetning, ser ham som den evige vandrer, som har fristet «ensomhetens
ørkensol», elsket og fornektet, fastet, falt ned på kne og tilbedt for et brød,
og diktets slutningsvers lyder slik, — og det må erindres at det er den
samme <jeg» gjennem det hele dikt:

Jeg har latt det dyre purpur Og det mørknet i den tunge
for mig bre. oljeskov.

Jeg har segnet under korsets Og jeg bad dem vaake med mig.
tunge tre. Og de sov.

Vi gik ud til angstens tyste Jeg for ned til dødens rike.
oljelund. Tredje dag

Og jeg bad dem vaake med mig stod jeg op og gik til nye
der en stund. nederlag.

Det er her Øverland er å finne, i sin trang til å snu begrepene om, i
sin medfølelse med denne ånd som helt menneskelig alltid går til nye
nederlag, fordi den aldri innordner sig under det bestående, men alltid er
på vandring. Denne ensomme ånd som aldri i sin urolige menneskelighet
faller til hvile, føler han dypest med, og det er også i den ånd han ser sig
om i det samfund han lever i. —

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:19:04 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/elster/6/0164.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free