- Project Runeberg -  Illustrert norsk litteraturhistorie / 6. Det tyvende århundre /
182

(1934-1935) [MARC] Author: Kristian Elster
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Zinken Hopp - Rudolf Nilsen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

182 DET TYVENDE ÅRHUNDRE

Og over klisne gater

glir regnet enda ned.

Min sjel er full av fred.

Vårt liv er et teater,

hvor lykken deler rollene

og hver må ta hvad han har fått.
Min plass er her hos bollene.

Og boller er da godt.

Uttrykket er en form for dekning — eller for avsløring, som hun er i
humør til. Hun spøker om livet — som hun synes er merkelig og alvorlig.
Hun kan skrive et deilig dikt om «Livets største lykke» og et alvorlig dikt
om døden, men overalt verger hun for sig med en liten spø::, — det er
hennes charme og det er hennes alvor.

Med Rudolf Nilsen (1901—1929) fikk vår litteratur sin første betyde-
lige proletardikter — uttrykket er dårlig, men har fått hevd. Han hadde
bare fått gitt ut to diktsamlinger da han døde, «På stengrunn» (1925) og
«På gjensyn» (1926) og efter hans død kom en liten samling «Hverdagen»
(1929). Han vilde sikkert ha nådd meget langt som lyriker, de to dikt-
samlinger gav så mange løfter, de var nye i tonen, i emnevalget, i hele
deres menneskelighet, og så var det slik utvikling i ham, slik vekst fra dikt
til dikt.

I den første diktsamling var det ennu selvsagt meget uferdig, formen
var sterkt påvirket av Olaf Bull. Det første dikt i samlingen, hvorav den
har fått sitt navn, «På stengrunn», har de unge bjerker i byen til symbol,
og står som slikt symbol for hans diktning karakteristisk mot Collett Vogts
«Gran i skogen» og Olaf Bulls «Bjærken» med sitt «høie brus av trette,

triste grener!» Å
De unge bjerkene i svarte byen

de står og bruser med sitt lyse løv,
som om de åndet store skogers vårluft
og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynde grener
og lar dem svaie under vårens sus

og varme sig i solens gode stråler,
som flommer inn imellem gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne,
som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser op på stengrunn
og bare har en drøm om skog og li.
Han blev storbyens dikter, østkantens, han var de grå gaters og de
store kaserners dikter i kommunismens ånd; og samtidig strømmet det
gjennem hans poesi en lengsel ut til naturen, han drømte i sin sten-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Sat Dec 9 22:19:04 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/elster/6/0182.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free