Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Olav Aukrust - Tore Ørjasæter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
194 DET TYVENDE ÄRHUNDRE
Dette er ikke langt fra Ibsens drømmer om det tredje rike, som skulde
ha sine kilder under Adams lund og Golgata.
Ennu et bind dikt skulde leseren få fra Aukrust, en samling efterlatte
og uferdige vers, «Norske Terningar» (1931). Det er dikt om det religiøse
og det nynorske, men ikke så godt og rikt som i de tidligere samlinger.
Best er de små lyriske vers som «I hellarskogen», «St. Olavs ljosstake» og
«Som honing i blomen»:
Som honing i blomen,
som kvåda or tre,
som blodet frå nyslegne såret,
soleis kom songen dei kvo og dei kved,
soleis kom ordet og tonane med
som føddest i ættene våre.
Dei blenda den brennheite tåre
som elingen yra med solvarme smil
— I Tore Ørjasæter (f. 1886) har landsmålslitteraturen fått en lyriker
i hvis poesi der går dype strømmer. Den er ikke meget sammensatt eller
mangestrenget, men der er både i hans naturfølelse og i hans erotikk en
stemning dypt innefra, noe oprinnelig og sterkt. Han har utgitt diktsam-
lingene «Ættararv» (1908), «I Dalom» (1910) og «Manns Kvæde» (1915)
og et større fortellende dikt «Gudbrand Langleite» (1913) og fortsettelsen
«Bru-millom. Gudbrand Langleite. Manndomsåra» (1920) og «Skuggen.
Gudbrand Langleite. Epilog» (1927). I 1924 gjorde han et utvalg av sin
lyrikk, «Eldringen». Senere er fulgt «Skiringsgongen» (1925) og «Elve-
song» (1932.
Allerede i sine første diktsamlinger, særlig «I Dalom», åpenbarte han
en usedvanlig sikker form, hans øre svikter ham sjelden. Det beste i dem
er naturstemningene, fra vidden og fra dalen, og her føler man både noe
beslektet i form og innhold med Vinjes lyrikk og en del påvirkning. Det
kan gå et livssterkt og syngende drag gjennem disse naturdikt, som i «Det
lauvast i lidom» — hvor klangen for øvrig minner om Fröding:
Det livnar i dalom, det losnar i hø”n,
og grastorva tina og tek te bli grøn,
og langt nordi flat-mork flaae
det eimar av feitkvist-kvaae.
I Brennbergom bratte der skrik det ein korp,
og ørn krinsar høgt over gardstun og torp,
so vengbreid i lufti blaae.
Men sterkest fanger de erotiske dikt interessen. Frotikken er alltid
for Ørjasæter en sammensatt og farlig lidenskap, og han søker billeder
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
