Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
84
skulde sjøl bestemme tingenes plass. De vart mottatt av mor Marit
og døtrene Sissel og Brynhild. Da de kom inn, hilste Karen først
på sin mor.
Goddag, mor, her har du mig for bestandig. Jeg vart lenge borte.
Goddag, gromme-veikja mi, og velkgmmen heim til Nordland.
Da du reiste så brått, trudde jeg å ha mistet dig for all tid, og da
mistet jeg også Gud. Der reiste sig et loddrett, høgt, svart fjell
foran mig, og jeg sørget så hjertet vilde sprenges. Men nu har jeg
dig og vil ha dig både her og hisset i all evigheit.
Amen, sa Karen.
Marit var ikke en kone av mange ord, iallfall ikke høgtidelige.
Bordet stod dekket. Rømmegrøt i en stor terrin med ause opi,
klinet smørklepp, gammelost og gumme, vørterkake i stabel, heime-
brygd øl og nysilt rømmeblandet melk efter valg. — Gå nå te bords,
våre gode barn og veni. Madam Noff og Nils ska sitt i høgsete. Du
Karen fæ sitt næmast Nils for å ta en handshjelp ått småveikjan
hvis de trøngs. De andre fæ finn sæg plass som de æ veni te, det
æ same mat te alle, sa bestemor Marit.
Nordland leste bordbønn og de sang: «Vår disk og duk er alt
beredt». — Ja, no æ me gla allesamen. Denne dag æ nokko ansleis
enn den mørke haustnatten da Karen og Nils drog ifrå oss. Gud
vårrå takk og ære for alt, sa Nordland.
Karen brast i en gråt som hun ingen makt hadde med. Den
minste satte i å gråte med moren, og så gråt Lisla med Gamle
Marit sank ned på en stol rent fortapt. Madam Noff tok den minste
på fanget og fikk henne lett til å tagne. Nils tok Lisla og fikk en-
delig også henne rolig. Småveikjene var sultne efter den lange reise.
Nils og madamen gav dem rømmegrøt, og barnesorgen, som ikke var
sorg men smitte, var over. Karen tvang sig også, tørket tårene og
spiste. Lyden av skjeene var det eneste som hørtes. Den myndige
Pål Nordland, som ikke brukte å dette for første dasken, satt som
intet og smakte ikke maten. — Efter måltidet sang de «Ha takk, 0
Gud, vår skapermann». Og så tok karene straks fatt på å bære inn,
og Karen og madamen var fullt optatt med å velge, hjalp hin-
annen med gode råd.
Men du, Karen, du snakke da skogning straks du kjem over
dørstokken.
Æg kan begge sprok like godt og snakke by i byn og bygd i
bygden.
Nu får jeg, som har skapt Karen, fortelle om hennes utseende,
Hun var ikke mager, nei langt derifra, og heller ikke tykk, neida,
enda lenger derifra, hun var smekker og aldeles rund som mors
smørkjærne, men litt drygere omkring. Og hennes vesen utenpå og
inni var også sund og bar den devise:
Ta, selvfølgelig, intet sikrere enn det. På den måte var hun
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
