Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
91
Lisla sprang inn til mor. — Er Gud hel?
Ja, barnet mitt, det er han. Hvordan kan du spør om det?
Molfal si han er uti ”tugan hos dem.
Ja, Gud er alltid med oss, Lisla.
Nu om sommren var de små meget ute på tunet og rundt husene,
plukket blomster, som Karen alltid reiv sund for å se hvad der var
inni dem. De grov i jord og sand, samlet småstein, som var kyr og
sauer og hester. Majanne bygget hus av stein, men Karen reiv dem
ned. Da vart Majanne sint og slo til søsteren, så Vesla gråt.
Du må alder slå søster di, Lisla. Da gret englan dokkers.
Gret englan da, da ska jeg aldri slå Karen.
Karen er lita hun og kan ikke tenke ennu. Du er stor og må
passe på henne.
Madam Noff hadde vært heime i over en måned, da jordmoren
seint en kveld måtte hentes fra Guldhaugen i Børsen. Brunen
sprang på hårde livet, som om han skjønte han hadde bråviktig ærend.
Det var for Karen en pinefull natt. Men kl. 4 om morgenen, da
Nordlandshanen gol første gang, kom der en skapning til verden.
Det vesle var rød og kroket, men da det hadde luktet litt på den nye
verden, satte det i et skrik så kraftig dets lunger kunde levere det.
Det var gutt. Lyset skar ham i øinene. Jordmoren la ham ned til
morens bryst. Der hogde han i og saug. Skrikende vart han der-
efter vasket og undersøkt. Dette var hans debutt, og den foregikk
under hans energiske protest.
Barnet fikk i dåpen morfars navn, Pål. Og morfar kunde næsetn
ikke se sig mett på den hissige skrikhals. Men så kunde Lisl-Pål
være blid og morsom og, når han likte sig. Især når han fikk danse
eller fikk mat. A vennes fra mors bryst var et trist avsnitt i hans
levnetsløp. Men det gikk. Det er kar, tenkte Karen. Han skal ikke
bli noen ferskmelksdranker. Søt melk er bare for katten og kalven.
Pål skal lære å drikke tykkmelk. — AÅrsgammel begynte han med
velbehag og æte tykk, sur rømme og byggmelsgraut. Men da moren så
at han fikk hårdt liv av den feite rømmen, gav hun ham almindelig
tykkmelk til grauten, og den vesle lot ikke til å forstå forskjellen.
Nu og da fikk han rømme, og da lo Pål. Så gav hun ham sild, og
tannlaus saug han på sildebiten og fikk den i sig uten grin.
Pål skal bli sterk og må derfor vennes til sterk mat, sa Karen.
Sukker saug han litt på, men så datt det ut av munnen hans uten at
han gjorde mine til å ville ha det igjen. — Nils forgudet Pål, og Pål
Nils. Pål tok i farens hår og skjegg når noen vilde skille dem.
Mor til Nils, Anne inni Plassen, kom på besøk. Hun hadde vært
inni Melhus hos bakeren og kjøpt en stor lerretspose full av sukker-
hunder og kringler til Majanne og Karen og Pål. Anne bar sig med
den verdighet som hun var vokset op til, datteren på storgården
Sagberge. Men samtidig var hun beskjeden. Karen mottok henne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
