Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
71
lige og derfor lykkelige mennesker. Det er det
vi vil!»
Estrid satt og tenkte før hun sa noe. I øieblikket
følte hun skrekk, hun tenkte på om det hadde vært
Lilien, som sa disse tingene til henne.
«Men er du ikke redd for å leve på denne måten?
Det må da være en dødsseilas!»
«Redd? Nei ikke egentlig! Er det ikke bedre
å legge ut på det fri, åpne havet, enn å bli liggende
fast i en bakevje? Dessuten, den som ikke våger,
om det gjaldt, å kaste sig ut i havet, lærer aldri å
svømme!»
Bjørg hadde reist sig og så trossig på Estrid.
Trettheten var som strøket av henne. Så forandret
hun uttrykk.
«Takk for ikveld. Det var sandelig godt å få
snakket ut engang, det var som jeg holdt på å
sprenges! Jeg kommer snart igjen, hvis jeg får lov?»
Estrid lyste henne ut av døren og henover veien
et stykke.
Det siste hun så av Bjørg var da hun svingte inn
av porten til Vigum, mens et vindkast svøpte henne
inn i en sky av frisk, kjølig sne.
Eftertenksom gikk Estrid tilbake til Stupet og
slo sig ned ved peisen igjen, overveldet.
Så lite visste en altså om dem en trodde en kjente
til bunns, som har vokset op like for ens øine, som
en har stått nær siden de var barn!
Så bitterlig alene er altså menneskene, kanskje
allermest de som er unge idag!
Hvordan kom det?
Var det fordi hun savnet Magne som nu er reist
for godt, at Bjørg søkte ned til henne iaften? Hadde
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
