Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
256
Først litt efter litt kunde hun igjen feste
op-merksomheten på det syn hun hadde foran sig.
Nu først fikk hun ro til å iaktta Eisbet, høi og
slank og lys, med den blendende hvite huden som
rødblonde har, som alle barna på Vigum hadde, med
uregelmessige trekk, vakre hvite tenner, og en frisk,
fyldig munn, lik Bjørgs.
Det vakreste ved henne var øinene, store og
skiftende. Nu satt hun og så ømt på det lille barnet,
mens hun forsiktig flyttet henne fra det ene brystet
til det annet.
«Hvad heter hun, Eisbet? Det har jeg rent glemt
å spørre om!»
«Hun er ikke døpt enda, men vi har tenkt å
kalle henne Eva, efter Erlings mor som døde da han
blev født!»
Eva —!
Som en flodbølge styrtet bevisstheten om Eva
og hennes skjebne inn over Estrid, den hadde ligget
der på dypet av hennes sinn hele tiden, smertelig
vakt på nytt gjennem Marias brev, nu brøt den alle
demninger.
Slik skulde Eva fått sittet med sitt lille barn,
stelt det og næret det som Elsbet stelte og næret
sitt, og det lille barnet skulde fått vokset op og
satt friske skudd i sin tur . . .
Eva skulde ikke behøvd å ta sitt liv, og barnets
liv . . .!
«Du ser så blek ut, Estrid, er du ikke frisk?»
Elsbet la barnet fra sig i kurven og kom hen til Estrid.
Estrid prøvde å slå det hen.
«Det går snart over, det er ingen ting. Men
jeg tror jeg går hjem til Stupet nu straks, jeg føler
mig trett! Vil du hilse de andre?»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
