Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
136
Hustruen var umyndig og stod under sin manns vergemål.
Hun antok hans navn, fikk hans rang og stand. Som «husbond»
hadde mannen den avgjørende stemme i alle ting. Han hadde
rett til å bestemme hvordan barna skulde opdras og undervises,
han kunde sende dem ut av huset, ja endog ut av landet uten
morens vilje. Dog kunde han ikke uten morens samtykke fatte
beslutning om hvilken tro de skulde opdras i, likesom begge
foreldres samtykke trengtes hvis et umyndig barn skulde inngå
ekteskap. Mannen kunde bestemme hvordan huset skulde sty-
res, men kunde visstnok ikke avsette henne fra hennes hverv
som leder av husførselen. Mannen kunde på egen hånd opsi
tjenere, kvinnelige som mannlige, uten å spørre hustruen til
rads. Tjenerne måtte lystre hans ordre også når de stred mot
hustruens.
Mannen avgjorde som familieforsørger hvor familien skulde
bo; vilde hustruen ikke følge med, gjorde hun sig skyldig til
skilsmisse. Men hun var visstnok ikke forpliktet til å følge ham
utenfor landets grenser. Hustruens lydighetsplikt var først og
fremst av moralsk natur og grunnet på den hellige skrift. Meget
sparsomt anviste loven mannen midler til å tvinge hustruen.
Hustruen kunde ikke avslutte kontrakter og drive forretning
1 eget navn. Hun kunde ikke optre for domstolene i anledning
av handel og lignende, og heller ikke når hun var personlig
fornærmet.
Økonomisk var den gifte kvinne helt avhengig av sin ekte-
herre. Teoretisk eide ektefellene hver sin halvpart av felles-
boet, men mannen hadde enerådighet over det. Til gjengjeld
hadde han underholdsplikten. I 80-årene uttalte feminister at
betegnelsen felleseie i virkeligheten var en maskert betegnelse
for ene-eie, d. v. s. mannens eiendom. Mannen kunde gi bort
den felles eiendom til metresser, til uekte barn, kunde øde den
ved svir og drikk uten at hun hadde anledning til å skride inn.
Endog 1 de tilfelle hvor hun hadde bragt formue eller fast
eiendom inn 1 boet, kunde han fritt disponere uten å ta hensyn
til hennes ønsker. Selv det hun tjente ved personlig arbeide og
slit, hadde han rett til å råde over. Hun kunde ikke hindre at
han kausjonerte for andre og kanskje bragte familien til betler-
staven. Hennes eneste utvei overfor en ødsel mann var å hen-
vende sig til øvrigheten for å få ham umyndiggjort. Hun kunde
da efter lov av 11. april 1863 overta boet med eller uten kurator.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
