Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Iforgårs og igår. Norske selvbiografier. Av Charles Kent
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
1forgårs og igår
om han ingen syntese finner, slår han sig aldri
sløvt til ro uten den. Morsomt og rørende
kommer denne uro til syne i hans omtale av
familielivet. Iallfall på kjønnslivets område,
synes han, burde der være basis for en
forståelse mellem nutidens primitivistiske
ungdom og ham. »Den nye, frigjorte
seksualmoral» de forkynner, er jo den samme som
»bohem»-livssynet preket i hans ungdomstid.
Men straks er hans kritikk våken: er der
virkelig blitt så meget større »lykke» efterat
ekteskapets hellighet er undergravet? Er ikke
tvertimot »lykken» blitt skrypere? Var det
ikke nettop før friheten på dette område blev
proklamert, at menneskene var lykkelige?
I lengst forsvundne dager har jeg sett lykkelige
ekteskaper eller det vi kalier lykkelige. Hvem vet!
De var kanskje mindre fordringsfulle menneskene
dengang, enn de nu er. Lykkelig! Det er nu så stort
et ord, et så altfor rummelig og omfattende, for hvad
er vei »lykke» annet enn den fullkomne harmoni,
som skapes, når alle våre sjelskrefter arbeider i
samspill, og hvorledes skulde vei to vesensforskjellige
menneskers sjelekrefter alltid kunne tone kjærlig
sammen i de månge, slitende år uten en og ånnen
skjærende mislyd iblandt? I menneskers bevissthet var
engang ekteskapet en institusjon som det var en
forbrydelse å røre ved med urene hender, og nu, akk
nu er lengst den tid forbi, det kan vi fort bli enige
om, da respekten for det var særlig fremtredende
eller fryktinngydende. Vi lider ikke av enfold mer,
nei vi eier ikke det hellige enfold som i resignasjon
underkaster sig det uundgåelige og med tålmod
overvinner motsettninger, hvor sterke disse enn er.
Det hjem han selv er utgått fra, stiger
frem for hans blikk:
Og jeg kom til å minnes en mann som nu har
ligget i sin grav i mer enn førti år, og han hadde
en kvinne ved sin side, som var evig skiftende av sind,
snart på dypet, snart øverst på toppene, og han kunde
nok ha grunn til å beklage sig imellem, humørsyk og
lunefull og uoverlagt som hun titt var i sin optreden
imot ham, men se, om han gjorde det! »Godt mod,
Jonna!» Og hun stirret inni to mørkeblå, rene ærlige,
faste, varme øine uten svikt eller svindel. »Du har
rett som alltid. Tilgi mig!» Hun sa det stille.
Så nikket de til hverandre, hun og han, hvorefter
hver gikk til sitt, han til sitt kontor, hun til sine
huslige plikter og andre hverv.
Jag leser igjennem ovenstående og opdager til min
skrekk at jeg nok med årene er blitt en motbydelig
gammel reaksjonær, ja, slik går det! Et reaksjonært
fenomen i en høit oplyst tid, kort sagt, en fornekter
av tidligere dristig og uforbeholdent uttalte
anskuelser, men det får så være. Det er nu engang så
vakkert å se to ektefolk som efter et langt samliv enda
står trofast sammen, fordi de har påkalt den gode
viljes hjelp til å holde sin kjærlighet levende og varm.
Jeg elsker å se det.
Den refleksjon som hos Nils Collett Vogt så
å si stanser på halvveien, er ført til ende hos
ii — Ord och Bild, 44:e årg.
Sigrid Undset.
Sigrid Undset. Skjønt hennesmem oireverk
i år1 blott forteller om hennes barndom som
jo faller innenfor det nittende århundrede,
er den ånd som har satt sitt preg på denne
boken, helt og fullt vårt eget sekels. Det nittende
århundredes illusjon, at man kunde skape fred,
lykke, harmoni på jorden ved å eliminere
tanken på det hinsidige har hun ikke bare
gjennemskuet tilbunds — det har i grunnen
også Collett Vogt — men hun har resolutt
trukket den konsekvens av sin innsikt, at
når jordlivets vesen er ufred og kamp, så må
menneskets krav på fred og harmoni skyldes
en sjelelig kvalitet som i sitt vesen er »av en
ånnen verden», det som på engelsk betegnes
med ordet otherworldliness. Først når den givne
virkelighet på én gang sanses og vurderes,
blir den til full virkelighet. Beviset for
riktigheten av denne hennes anskuelse finner
man i forfatterinnens senere romaner, fra og
med »Olav Audunssøn», og det bekreftes
yderligere av hennes iår utgivne
barndomserindringer, hvis »objektivitet» og preg av
»absolutt sandferdighet» alle anmeldere har
vært enige om å konstatere.
1 Elleve aar. H. Aschehoug & Co., Oslo.
161
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
