Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gry femten. Likevel kunde Gry v1rke som den
eldre — så tidlig utviklet, både kroppshg og ånde-
lig. Hun hadde ikke hatt søstre, aldri hatt beste-
veninder — nå var det som søkte hun begge deler
i Evi, søkte det på den underlig hårdnakkede, stive
måten hun kunde ha overfor Just og mig og brø-
drene også, når hun vilde helt innpå noe i oss,
ha sin part i oss. Hun hang i Evis arm, hun drog
henne med op på rummet sitt og viste henne tin-
gene sine. Hun sa: Kom, så går vi ut i haven, du
og jeg, Evi. Og hun blev rar og tom i øinene, lik
en tilrettevist hund, når Evi vegret sig og hadde
annet fore. — Litt efter litt kom det noe trassig og
påståelig over henne, hun kunde gjøre små utfall
mot Evi, spørre utfordrende hvad Evi mente om,
det og det. Oftest fikk hun bare en svak rødme i
kinnene på den annen til svar. Til Otto en dag sa:
La Evi i fred, Grynet. Da svarte hun: Hvorfor skal
hun bestandig være i fred? Hun er vel ikke død
ennå? Er du vel, Evi? — Jeg vet ikke, jeg, sa Evi
og smilte og så på Otto. Og Ottos øine gav henne
i et eneste lykksalig blikk forsikringen om alt det
liv hun hvert minutt skjenket ham ......
Efterpå tok Grete med vrengte leber opigjen til
mig: «Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet ikke, jeg.» Det
var forakt i røsten hennes, men det var ulykkelig-
het også — sorg over et håp hun, den nøkterne,
hadde kostet på sig og som var blitt til intet. —
Hun ser ut som hun tenker, mor, men det er bare
133
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
