Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
gråte, begge to. Der fikk jeg lov å bre over henne
i sengen, som da hun var liten. Bare en liten stund,
så må du vekke mig, mor. Jeg lovte det.
Ötto og Evi var forsvunnet. Just tok middags-
luren sin som ellers inne i røkerummet. Hans og
jeg blev alene i havestuen. Han vilde ikke sitte,
gikk og gikk — fra vindu til dør, fra vegg til vegg,
skubbet unda stoler, strakte fra og til armene rett
op, mens han snakket, tok sig om nakken somme
tider. Høit og uten ophør snakket han om flyv-
ningen sin. Første gang han slapp sig ned i fall-
skjerm og landet i den store eiken — nei, han
hadde ikke fortalt mig om det før, for det hadde
vært på hekta, altså, og den gang var jeg så pyset
og gren for ikke no. Han kom ned på skakke
nemlig, og det var så vidt ...... Men alle
gangene siden hadde det gått brillefint, flott krill
i magan, mor — agere bortimot stjerneskudd!
Husket jeg ikke han hadde ønsket å være fugl
da han var guttunge? Storartet, nå var han omtrent
blitt det, det kunde en kalle flaks! — Og om spen-
ningen når flyene hadde lyskasterne efter sig —
haren har det trivelig i losen mot det! — Om svim-
melheten i de høie luftlagene, om pirringen i alle
nerver, når de skulde ta bakken på ukjent sted . . .
Men herlig alt sammen, herligere og herligere, der
han stormgikk, med brennende kinner og skin-
nende øine.
155
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
