Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Men hvert stempelslag, hver sving bar oss imot
målet for lengslene våre — om fem timer — om
to — om et kvarter er vi hos ham.
Det lå i en tett skog, huset. Bortgjemt mellem
side graner.
Et stort, stumt hus. —
Hun tok mot oss i den høie, hvite gangen, gikk
foran oss inn i et nakent rum — en lang benk,
skrivebord, telefonapparatet. Navnene våre? Til-
latelsen til adgang? Om vi vilde ta plass. — Vi
vilde gjerne se ham straks, vår sønn, løitnant Hans
Helle. Reisen var lang, tiden knapp — Just sa det
med en fremmed, lav røst. Et øieblikk. Hun leste
brevet han rakte henne. Skrev navnet vårt i en
bok. Støttet ansiktet mot hånden og så frem for
sig gjennem de runde brillene. Så stille, så slitt et
ansikt, hvitt under den hvite kappen. Først måtte
hun melde oss til løitnantens pleierske, som vilde
varsle ham. Og — vi visste at hjemmet her var
for de meget hårdt sårede? De blev bragt hit, og
til andre hjem på andre, dertil egnede steder i
landet; så fjerntliggende som mulig; for rekonvale-
scentenes egen skyld og også for folkets. Besøk her
var særlig gunst, myndighetene anså dem i alminde-
lighet ikke for ønskelige. Krigen går ubarmhjertig
frem mot enkelte av sin tapre. Hun gikk ut fra
at vi var forberedt på det?
Det var på mig hun så da hun sa det, løftet
det hvite ansiktet litt og så på mig for første gang.
181
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
