Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jeg voktet huset hele dagen, speidet fra vinduet.
Åpnet for dem jeg måtte åpne for, postbudet, brød-
mannen. Lot klokken ringe da Evis mor stod ute
på trappen. — Laget mat og bar op til ham, så
ham sluke den, gikk og hentet mer. Fant frem
almindelige klær til ham; gjemte uniformen hans
og støvlene. Og satt hos ham og hørte ham for-
telle det; den hese rolige røsten, øinene mørke,
uforanderlige av besluttsomhet. —
Han hadde kjempet ved grensen; kompaniet
hadde fått avløsning, og var blitt sendt bakover for
å hvile ut. Søndag, for tre døgn siden, hadde han
hatt permisjon. Det var lang vei, men han hadde
tatt det første toget, han vilde se Hans. Han var
budd på at de ikke vilde slippe ham inn, og det
gikk som han hadde tenkt, de nektet ham adgang.
Da hadde han stukket sig bort i nærheten — husket
jeg den vesle bua et stykke nede i skogen, foran
huset? Bak den hadde han ligget, lenge. Han hadde
sett bårene som blev trillet ut på terrassen i solen —
ni bårer og en slags stol på hjul. Så hadde han
krøpet fremover fra tre til tre — til han ikke kunde
komme nærmere, en ti, femten meter fra den helle-
lagte plassen. Der hadde han reist sig, langsomt,
opefter stammen på en stor gran, under baret. Der-
fra hadde han sett. Godt nok......
Det gikk en skjelv gjennem hele ham. Det var
Hans som satt i rullestolen, sa han. — Han hadde
kjent ham igjen på det røde merket ved tinningen.
211
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
