- Project Runeberg -  Vor gamle bondekultur /
277

(1923) [MARC] Author: Kristofer Visted
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Folketro - Naturens vetter

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Folketro 277

betinget sig av St. Olav sol, maane og andre anselige ting; men alt dette
maatte han gaa glip av, da han fik høre sit navn nævne, da han just
hadde sat op det øverste spir paa taarnet, og saa faldt han ned og slog
sig ihjel.

Ogsaa om Trondenæs kirke fortælles samme sagn, likesom det er
utbredt videnom, og bl.a. knyttet til Lunds domkirke.

Men bygmestersagnet er ældre end kristendommen; det samme for-
tælles ogsaa om gudernes bolig Valhal. Da æserne skulde bygge Valhal,
paatok en jotun sig hvervet, og som løn skulde han faa Frøia til kone
og desuten sol og maane. Men da borgen stod færdig til den avtalte
tid og en ulykke truet gudene, kom Tor meget beleilig til og reddet
dem ut av knipen ved et knuse trollet med hammeren sin.

Skjønt trollene er vokset like ut av fjeldnaturen og er en personi-
ficering av denne, har det likevel ikke været til at undgaa, at ogsaa de
i tidens løp har været underkastet utviklingens lov. Jutulen skildres i folke-
sagnet ikke bare som en hjemføding. Han er undertiden ogsaa en dan-
net mand, som driver stor forretning og optrær paa gaten baade i Bergen
og Kjøbenhavn, som f. eks. jutulen i Jonshornet i Hardanger eller jutu-
len i Jutulsberget ved Vaage prestegaard i Gudbrandsdalen. Den fremad-
skridende kultur har saaledes ikke gaat sporløst hen over trollene.

I elver og vandløp holdt nøkken og fossegrimen til Av disse er
nøkken en personifikasjon av vandets dæmoniske kræfter, mens fosse-
grimen repræsenterer den poetiske side ved det rindende vand.

Nøkken optrær i mange skikkelser og er en ren forvandlingskunst-
ner. Som oftest har han utseende av en hest, og paa Island heter nøkken
derfor ogsaa vatnhestr; men det hænder ogsaa at han tar skikkelse av
en halv baat likesom draugen, eller den skaper sig om til en flaate. I
folkevisen optrær han ogsaa som en pvelboren mand".

Nøkken er lumsk som vandet selv. Det er ham som drager menne-
sker ut i vandet, saa de drukner. Og hvert aar kræver han et offer. Det
er derfor farlig at gaa ned til vandet efter solnedgang. Derfor skal man
si, naar man kommer ned til vandet: p

Nyk, nyk, naal i vatn,
Jomfru Marja kasta staal i vatn!
Du sæk, eg flyt.

Ogsaa paa moltemyrene holder nøkken til. Naar man plukker bær,
skal man derfor si: »Nøk, nøk," saa blir man ikke tat av nøkken; for
den taaler ikke at høre navnet sit.

Ved Sundfos i Gjerstad var der i lang tid en farlig nøk, som hvert
aar krævde menneskeliv og tok dem ved at vælte prammen. Men en-

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Tue Dec 12 13:58:46 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/vorgamle/0295.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free