Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sider ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
INNLEDNING å
pense donc je suis». — Thomas Hobbes (f. 1588), som er den av de store
system-filosofer som har betydd mest for Holberg, forener i sin tenkning
en forunderlig blanding av konservatisme og radikalisme. Han holdt med
urokkelig styrke på autoritetsprinsippet i statsstyrelsen, men som et avledet
prinsipp, hvorved resultatet nok tjente enevoldsmakten, men ikke motiv-
eringen. Han hevdet statsmaktens enerådighet i religiøse saker og var en
ubetinget motstander av kirken. I religiøse spørsmål var han meget fritt-
tenkende og forkastet noe nær alle dogmer uten det ene at Jesus var Mes-
sias. Hobbes" betydning ligger i hans djerve naturalisme og hans åpne
brudd med skolastikken på åndsvidenskapens område. Det er sikkert hans
frihet for pedanteri, som har tiltalt Holberg så sterkt og vakt hans be-
undring, skjønt han tok avstand fra hans mere ytterliggående religiøse idéer.
Derimot kom Holberg aldri i noe nært forhold til Baruch Spinoza (f.
1632). Holberg fant Spinozas dogmatisk-spekulative filosofi kunstig. Det
store i Spinozas system, hvori han søkte å forene mystikk og naturalisme,
alle livets og tankens former til et harmonisk hele, måtte bli uforståelig
for Holberg, hvis fantasi var av en helt annen realistisk art.
Heller ikke til Tysklands representant blandt de store systemfilosofer,
Gotfried Leibnitz (f. 1646) trådte Holberg i noe nærmere forhold, skjønt
han har studert ham med interesse. Leibnitz betegner reaksjonen mot de
tre tidligere systemfilosofers mekaniske naturopfattelse. Han vilde forene
den mekaniske naturvidenskapelige opfatning av verden med den gamle
religiøse. Lærd og virksom på alle områder, samtidig påvirket av Descartes
og Spinoza og den tyske pietisme søkte han å slå en bro mellem før og nu
gjennem sin monadelære. For Leibnitz er den sanne realitet en mang-
foldighet av mange individuelle krefter. Disse enkeltvesener er monadene,
de er sjeler, virkende efter bestemte lover. De forener sig igjen i en ver-
densharmoni. Holberg har skrevet en kort epistel om den strid som blev
ført mellem Leibnitz, Beyle og teologen Le Clerc om det ondes oprinnelse.
(Epistler IV, 322).
Det blev ikke en av de store systemers første menn som kom til å øve
størst innflytelse på Holberg, men en av de mindre ånder og karakteristisk
nok en mann som var større som lærd litterat enn som filosof. Pierre Bayle
(1647—1706) var begynt som kartesianer, men han var av interesse og be-
gavelse først og fremst kritiker. Han var en prøvende og skeptisk ånd. Hver
gang han stod foran et spørsmål, kom tvilen og kritikken til. Men nettop
fordi han så langt fra optrådte som en ubetinget fornekter eller en gjen-
nemført systematisk tviler, blev hans innflytelse så stor og utbredt. Han
påviste det uforenlige i teologien og filosofien, men vilde ikke dermed
påstå at man ikke samtidig kunde være from troende og filosof. Jo mere
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
