Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TIDEN 15
sterkest innflytelse i Europa, også i Norden, D. H. Lawrence og Aldous
Huxley. Den mest omstridte og mest egenartede av dem er den første. Han
opfattet sig like meget som profet og forkynner som dikter. Han er den
som sterkest har optatt og forkynt drømmen om den primitive befrielse
fra kulturens åk ved å løse de bånd som er lagt på det seksuelle liv. Hans
mål er et nytt og «sundere» samfund med et «uskyldigere» seksuelt liv.
Han er — som så mange av retningens menn — sterkt optatt av kristen-
dommen og Kristus” personlighet, det er stadige angrep på kristendommen,
men han blir aldri ferdig med den. I sin forherligelse av de store kollek-
tive følelser hos menneskene, beundrer han den katolske kirke som bærer
av en slik kollektiv idé. Protestantismen efter reformasjonen, sier han,
har i stedet for kosmos satt et dødt univers av krefter og mekanisk lovmes-
sighet — og det menneskelige vesen tok langsomt til å dø. Denne lang-
somme død resulterte i videnskap og teknikk — døde ting! Man skal vende
tilbake til kosmos, — Freuds lægevidenskapelige psykoanalyse har utviklet
sig til en romantisk primitiv universfølelse, som i ny form gjenoptar Rous-
seaus idéer — også i kravet på et frigjort og naturlig seksuelt liv.
Den nye livsfølelse i tiden, som hos dikterne så lett tar karakter av
et romantisk svermeri for primitivitet, en følge av tidens kulturlede, og
som polemisk gir sig utslag i kravet om et fritt seksuelt liv, får i spanjeren
José Ortega y Gasset, professor i Madrid og kjent for sin deltagelse i revolu-
sjonen, sin filosof og systematiker. Hans tankegang er den at enhver mot-
setning mellem liv og fornuft, mellem natur og kultur, er kunstig og
urimelig. Tanke, dåd, tro, alt kulturliv er bundet til rent kroppslige funk-
sjoner, til vårt nervesystem, vårt blodomløp — til alt det han kaller det
spontane liv. Tanken er et organ, et instrument for vårt liv, og ingenting
annet. Men samtidig har tanken, viljen og følelsen ved siden av sin vitale
side en transcendental dimensjon. Livet skal være åndelig. Men det ånde-
lige må være levende. Det er vår tids opgave å akseptere denne sammen-
heng og opheve dualismen. Det har vært Europas ulykke at kulturen og
det spontane liv er blitt adskilt. Det er Sokrates, sier spanjeren, som har
satt den ulykke inn i verden at det spontane liv skulde erstattes med det
fornuftige. Det er den nye tids opdagelse at den rene fornuft ikke kan
erstatte livet. Den første som gjennemskuet den videnskapelige høitidelige
tåkeverden med alle de «åndelige» navn på organiske funksjoner, var
Goethe, som skrev: «Jo mere jeg tenker over saken, desto klarere står det
for mig at livet bare er til for å leves.»
Alle disse moderne tanker, idéer og retninger, hvis innerste drivfjær
er mistro til nutidens kultur, har mere eller mindre sterke og ad forskjellige
veier også nådd Norden. Rikest i sine avskygninger og sterkest i sine mot-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
