Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
16 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
setninger arter tidsstrømningene sig i Sverige. Her har de dannet skoler
og grupper. Motsetningene til de eldre diktere og kritikere er blitt meget
skarp — de unge går til angrep på hvad de kaller «det svenske Alexandria».
Samtidig har den primitive og kulturfiendtlige retning fått sine ivrige til-
hengere, ikke minst blandt de unge lyrikere, — «Livsdyrkare» har den
unge dikter og kritiker Sven Stolpe kalt dem. Retningens profeter er
Walt Whitman og D. H. Lawrence, og til retningens førere hører gruppen
«5 unga» — Arthur Lundkvist, Erik Asklund, Josef Kjellgren, Harry Mar-
tinson og Gustav Sandgren.
Det i de nye strømninger som gjør sig sterkest gjeldende i norsk dikt-
ning, er Freuds psykoanalyse. Vi har ingen livsdyrkere — det måtte da
være Nordahl Grieg, som imidlertid forener en viss primitiv begeistring
med beundring for farten og maskinenes århundre, og den helt unge Wal-
demar Brøgger som føler sterkt, men uavklaret det avgjørende i det å leve.
Vi har nok en ny funksjonalistisk arkitektur, men den har ikke dannet
en fast avsluttet skole og har ingen fremragende og ledende teoretikere.
Den nye retning har bare sparsomt nådd vårt teaterliv og vi har ingen
ny dramatisk litteratur, bare spredte forsøk — og også her er Nordahl
Grieg et ensomt fenomen. Men Freuds lære har øvet sterk innflytelse på
en rekke av våre romanforfattere, og frigjørelsen av det seksuelle liv slåes
også her op som program. Men det skjer ikke i noen form av dyrkelse
av det primitive og heller ikke i noen form av kulturlede. Ikke for intet
er de ivrigste freudianere blandt dikterne typisk bymennesker, kultur-
mennesker, fjernt fra ethvert Rousseau-lignende natursvermeri. Derimot
er de gjerne kommunistisk innstilt og har sin opmerksomhet rettet mot den
kollektive bevegelse. Men vi norske er uhjelpelig individualister. Vi kan
være kollektiv i teorien, men blir individualister i kunstens utførelse. Til-
bake blir da den freudske metode, fordypelsen i underbevisstheten, arbeidet
med kompleksene, med fortrengning og sublimering, og som program selve
det seksuelle spørsmål, det seksuelle livs avgjørende betydning. Nær hertil
slutter sig angrepene, kommunistisk farvet, på det borgerlige samfund, på
ekteskapets og ennu mere på de borgerlige hjem som lumre reder for
fordommer. Den nye stil som hører med til den psykoanalytiske roman,
bryter igjennem her hjemme også, i roman og novelle, det dristige og åpen-
hjertige uttrykk, den naturlige stil, jargonen, det muntlige uttrykk og den
dekkede følelse. De eldre diktere omgikk det seksuelle uttrykk, de unge
omgår følelsesuttrykket og avskyr den åndelige betegnelse — like sterkt
som spanjeren i tankelivet forakter de «åndelige» navn på organiske
funksjoner.
Litteraturen påvirkes ganske sterkt av journalistikken, får noe av dens
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
