Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tiden
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
20 DET TYVENDE ARHUNDRE
idealistisk belysning. Oskar Braaten gir fortrinlige og sannferdige billeder
fra arbeidernes bydel; men bare i et enkelt skuespill behandler han kam-
pen, og det blir da nærmest til et angrep på en viss art sosialistførere.
Den nye realisme er fylt av resignasjon, en tilkjempet likevekt, livet sees
som det er, en streng, stundom nøktern opfatning av virkeligheten forenet
med en stadig økende følelse av livets verdi, tross alt. Den nye ungdom,
særlig i de første ti-år, føler livet koldt og klart, er full av skeptisisme,
den lar sig ikke lett bevege og ennu mindre overrumple, den har få illu-
sjoner og har tvilende smil til store ord og forsikringer. Åv denne ungdom
gir Sigrid Undsets første diktning det beste billede. Når så mange innen
denne ungdom kastet sig med begjærlighet over de sosiale spørsmål, var
det ofte ut fra en tomhetsfølelse, de fant de store, rent personlige idéer
forbrukt og uttømt, som individer betydde de intet lenger og hadde igjen
å kaste sig inn i den sosiale massekamp.
Denne ungdom levde ikke lenger så sterkt og levende med i norsk
politikk, i unionskampen, som de tidligere generasjoner. Omkring århun-
dreskiftet skulde nu heller ikke denne kamp vekke videre begeistring.
For denne ungdom kom da det store år 1905 nærmest som en overrump-
ling, den kamp som hadde stått på henimot et århundre, blev plutselig
løst i løpet av nogen måneder, det gav en kort og voldsom opskakning,
en heftig svingning fra stormende glede og tillit til resignasjon hos mange,
til skuffelse og harme hos andre. Man kan gjenfinne denne stemning i
enkelte avsnitt i Sigrid Undsets roman «Den brennende busk» fra 1930.
Spør man efter hvilke spor dette år satte i norsk diktning, må man søke
dem hos en eldre generasjons diktere. Gunnar Heibergs skuespill «Jeg
vil værge mit Land» er det eneste virkelig betydelige dikterverk som året
skapte. Da det «store år», som ikke førte til nogen opgang eller rik utfol-
delse av krefter i Norge, var gjennemlevd, vendte ungdommen med sine
interesser tilbake til den sosiale kamp. For øvrig har det vel aldri vært
en tid mindre preget av interesser, mindre våken og anspent enn årene
omkring 1910. Menneskene åndet under et tungt trykk som de ikke selv
kunde forklare sig. Det var som tiden ikke lenger beveget sig, men som
den råtnet bort. Først flere år efter, da verdenskrigen var gjennemlevd,
skulde det vise sig at 1905-året hadde satt sine sterke spor i manges sinn
og nu brøt frem som øket nasjonalfølelse.
Allikevel begynte i denne tid, omenn spredt og vagt, de strømninger
som ute hadde reist sig mot den materialistiske åndsretning, også å nå
Norge som en ny livsfølelse. Innsigelsen mot materialismen blev først reist
rent videnskapelig, idet det blev gjort gjeldende at den ikke på nogen
måte var holdbar som verdensopfatning. Naturvidenskapen gav ikke den
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
