Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigrid Undset
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
24 DET TYVENDE ÅRHUNDRE
— det var smukt nok, men det var å leve innestengt — «hele den virkelige
verden og dagliglivet er utenfor». Slik føler og tenker også oprinnelig
Marta Qulies samtidige Paul Selmer i den store konvertittroman «Gymna-
denia» og «Den brændende busk». Han er utgått fra et venstrehjem og er
frisinnet og irreligiøs slik i sin almindelighet, og nu, efter at fru Undset
selv har fortalt oss det, ser vi at den lengsel og tomhet som naget de unge
kvinner i hennes første romaner og noveller er i slekt med tomheten og
lengselen i Pauls sinn, der han lenge før han tenker på å gå over til den
katolske tro, grubler over ordene: «Se, jeg står foran døren og banker
på, dersom nogen hører min røst og åpner døren for mig —.»
Dengang, i 1911, da «Jenny» kom ut, blev hun altså betraktet og
opfattet som en moderne forfatterinne, bybestemt av sinn og med byluft
over sine bøker, hun selv med et drag av skeptisk radikalisme. Nu, da
hun er en av tidens mest leste forfatterinner, siden 1928 innehaver av
Nobelprisen, sitter hun langt fra Oslo, også i sine tanker, tilknyttet bonde-
tradisjonen i vårt land, den som fører dypt inn i vår middelalder. Nu
kaller man henne konservativ, ja en reaksjonær forfatterinne. I en tid hvor
radikal ungdom påstår at landet avkristnes, er hun gått over til katolisis-
men og fører gjennem eget forfatterskap og oversettelser (hun har bl. a.
oversatt Chestertons «Det evige menneske») en djerv og sterk propaganda.
Men en slik almindelig og slitt glose som konservativ karakteriserer ikke
henne, hun eier ikke en konvensjonell tanke eller følelse, uvøren åpen-
hjertet og utfordrende åpenmunnet svarer hun at det er hun som er radi-
kalt i pakt med den fremtid de andre ikke forstår det minste av. Hun
er i sin tilknytning til bondetradisjonen, til gammel bondekultur, full av
forakt for en viss byradikalisme, den som ynder å kjekke sig med å være
«respektløs». Tidens mekanisering og dens materialisme er gjenstand for
hennes hårde tukt, og hun lar sig ikke forlokke av noe nutidsvidunder.
Hun er urokkelig når det er noe hun ikke liker. Hun går ikke i kino, hun
lytter ikke i radio og hun avskyr funkis. Hun eier ikke hån nok for en
viss litterær form for psykoanalyse. Men hun er i sinn og tanke milevidt
fra alt smått borgerlig, hennes vidtomspennende viden, hennes innsikt i
verdens historie og utvikling er det som har bestemt hennes syn, hun regner
ikke i dagen og året, men i århundrer; hun har en større fordomsfrihet
enn den å ha respektløse meninger. Hun trenger stor plass, rikelig rum.
Byen blev henne for trang, for bundet til bestemte tanker og typer, hun
trengte landet, den store slektsgård, den vide natur. Tiden selv blev henne
for trang, for bundet til dagens idéer, hun måtte ha videre syn, og hun
søkte tilbake til middelalderen, til følelse av historie. Men heller ikke
dette blev henne nok, idéer og tanker og viden, hun måtte utover det også,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
