Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigrid Undset
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SIGRID UNDSET 95
til det som gav henne støtte i rummeligheten, til religionen, til kirken,
til katolisismen. Når man spør om hvad overgangen har betydd for henne
som ånd, som forfatterinne, er det ikke tvilsomt at hun har følt det som
en stadig vekst, en logisk utvidelse av sin ånds verden. Det var minst av
alt følelsesbetonet stemningstro hun grep efter, her er intet av den røkelses-
fylte kirkestemning. Vi kan i «Den brændende busk» i alle fall delvis
lese oss til hvad hun selv søkte og fant: Den store logiske urokkelige byg-
ning. Det har vært for henne som det er det for Paul Selmer: tilfredsstil-
lende for hennes forstand at katolisismen svarer og svarer avgjørende og
bestemt på det ufattelige og uforståelige, — det at læren svarer også på
tidens vanskelige og besværlige spørsmål, det at den ser tusen av år tilbake
og tusen av år frem, og er ikke angstfull, men sikker. Man kan være så
uenig man bare vil, for henne har det vært en naturlig og konsekvent
utvikling. Den radikale store oplevelse i samtiden er for henne ikke krig,
ikke sammenbrudd, ikke revolusjon, alt dette ser hun som tidsfenomener
som vil gå under, — det store og betydende er at den katolske kirke lever
og at hun vet den vil seire.
Det anfekter henne ikke meget at hennes katolske propaganda har
skadet hennes popularitet som forfatterinne. Man kan godt si uten å gå
henne for nær, at utad mot verden er hun hovmodig sig selv. Hun mener
det hun mener, hun tror det hun tror, og det som er ennu farligere, hun
sier det hun har lyst til å si. Hun skriver sine romaner slik det lyster
henne, tunge, omfangsrike, slik hun lever dem med makten av sitt sinn,
hun skriver propaganda, hun forkynner og hun revser. Og hun kan gjøre
det, for gjennem det alt bryter det hun aldri kan fornekte, hennes ånds
anskueliggjørende kraft, hennes uanfektede dype viden om menneskene,
og fremfor alt den sterkeste makt i hennes kunst, hennes ubendige sann-
ferdige virkelighetssans, som er like realistisk, like nær, like ubestikkelig
enten hun skildrer de unge Oslo-pikers sugende, ensomme lengsel, Kristin
Lavransdatters lidenskapelige vandring gjennem kjærlighet og hovmod til
underkastelse, Paul Selmers langsomme, grå vandring til den dør hvor han
hører røsten eller Ida Elisabeths offer av sin kjærlighetslykke for å bevare
sine barns tillit og tro.
Sammenhengen i dette forfatterskap er det nu ikke lenger vanskelig
å få tak i. I virkeligheten er det samme livsproblem som alltid har bestemt
hennes diktning. Det har bare utvidet sig. Det har flyttet sig fra den
psykologiske oplevelse til den moralske vurdering og derfra igjen til den
religiøse oplevelse og til slutt til den religiøse forkynnelse. Hennes siste
bok «Ida Elisabeth» er igjen en psykologisk-moralsk vurdering med hem-
melig religiøs underklang.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
