Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Oskar Braaten - Kristofer Uppdal
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
58 DET TYVENDE ÄRHUNDRE
inntrengende studie over en mann som blir hykler — ikke for makt og
vinnings skyld, men for å avbalansere en skamfølelse som har bitt sig
fast i ham alt fra barneårene, og som han ikke har sund kraft nok til
å bryte igjennem.
Kristofer Uppdal (f. 1878) begynte som lyriker med en diktsamling
«Kvæde» (1905), og op gjennem årene er kommet den ene store diktsam-
ling efter den annen, «Ung Sorg» (1905), «Sol-Laug» (1908), «Villfuglar»
(1909), «Snø-Rim» (1915), «Solbløding» (1918) og «Elskhug» (1919). Den
betydeligste samling, hvori også en rekke av de tidligere dikt er optatt,
er «Altarelden» (1920).
Hans dikt er snart naturbilleder og skildringer i malende, smukke og
sterke vers, snart stemninger og betraktninger, dypsindige og grublende,
fulle av ensomhetsfølelse og mørkt mismot, svingende fra den ytterste selv-
tillit til selvopgivelse.
De merkeligste, men ganske visst også vanskeligst tilgjengelige dikt
er skrevet ut fra en ensomhetsfølelse, hvori han fortaper sig i beskuelse
av sin egen sjel og finner eiendommelige og gripende uttrykk for den
usikkerhet og ensomhetens angst og uhygge som herjer ham. Men midt
i denne angst og usikkerhet vender han tilbake til sin urokkelige selvtillit,
hvor dypt han kaster sig ned i fortvilelse og i ydmykelse som i diktet
«Ved Altarelden», reiser han sig igjen i tross og i forvissning om ett:
eg er ein eld.
Diktenes svakhet er deres mangel på koncentrasjon. Det er ikke bare
det at formen er for bred, at det er for mange ord, for mange gjentagelser,
han koncentrerer ikke selve følelsen, ikke stemningen, det er som han
skriver diktet før følelsen har sunket til bunns i hans sinn. Diktene opnår
ikke den sterke virkning fordi han meget sjelden har funnet frem til det
ene avgjørende, brennende og sviende ord, som er bedre enn alle de mange
malende. Han har en tilbøielighet til lyrisk å dvele i følelsen og smerten
og beskrive den medlidende, istedenfor å opgi både betraktningen og be-
skuelsen for det uttrykk som er følelsen selv.
Uppdal er —og med rette — blitt langt mere kjent som romanforfatter
enn som lyriker, skjønt han utvilsomt også her har ydet det betydelige.
Som romanforfatter har han i en årrekke arbeidet på et uhyre verk, hvis
fellestitel er blitt «Dansen gjenom Skuggeheimen», som skulde gi anleggs-
arbeidernes saga i beretninger om deres høvdinger og første menns liv og
levnet, Stigerens, Sulis-kongens, Ølløv Skjølløgrinns, Øl-Kalles og Tørber
Landsems livshistorie. Det har sikkert vært hans opgave å skrive et veldig
kapitel av den norske arbeiderbevegelses historie. De enkelte bøker er kom-
met ut i tilfeldig orden, hvilket naturligvis har gjort tilegnelsen vanskelig og
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
