Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Tarjei Vesaas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
TARJEI VESAAS 95
bolikken, alltid med understrøm og underklang. Det er ikke hendelsene,
men stemningen, mystikken som er det vesentlige, og det er hans helt
originale stil som skaper denne stemning og mystikk. Om hemmeligheten
med denne stil røbet Vesaas ikke så lite i et kåseri om advent i fjell-
bygden som han holdt i Oslo radio høsten 1933. Det var en stemning,
et prosadikt om de stille døgn hvori året ebber ut i advent, forventning,
og det var i selve hans stemme, og i foredraget en lyttende stillhet som
en kjente igjen fra hans bøker. Ordene kom langsomt, med tyngde, rike,
men ikke sterke i farven, vel avstemte. Men fremfor alt spilte pausene slik
stor rolle, stillheten mellem ordene, — en stillhet som var fylt av gjen-
klang, det lyttet i den, — efter den indre hemmelighet i stillheten, efter det
som er sjelen i den. En slik hemmelighetsfull og lyttende advent er det
i alt det han skriver. Det er alltid som noe ebber ut i hans bøker og
samtidig venter det nye, og i denne stille forventning forflyktiges virkelig-
heten, — det er bare sinnet igjen, sørgmodig undrende og anende. Åpen-
lyst eller hemmelig forteller denne stemningsdiktning om forfall, om
ensomme sinn, om flukt for livet, de forteller om det som er smuldret hen,
eller i alle fall stanset op i gamle minner, i gammel kultur som er blitt
fornem og livsblek, — om sinn som kretser i smertelige minner. Det er
nok begivenheter i hans bøker, men det som egentlig hender, skjer i sin-
nene og i underbevisstheten og forblør i hjertene. Som et dypt adventsukk
går lengselen efter det uopnåelige gjennem dem. Alt dette gjemmer hans
stil når en lytter til den, han er en stilkunstner uten like, en ordets mester.
Men det hender ikke sjelden at han fortaper sig selv i suset av sin egen
stemning, og at han i den grad går ut av virkeligheten at alt som blir
igjen, er sus...
Denne stemningslyrikk viste han allerede i sin første bok «Menneske-
bonn» (1923), en bok om vennskap og kjærlighet, og den øket i styrke, blev
rikere og med finere nyanser i den høist eiendommelige roman «Sendeman-
nen Huskuld» (1924) med de følsomt intime skildringer av et barnesinn.
Det er boken om den ensomme Huskuld og gutten Ingebjønn, som en tater-
kjerring glemmer efter sig en høst hun gjester ham. De to, den ensomme
og gutten, har en vinter og en vår sammen, så henter moren gutten igjen,
og i sin store ensomhetsnød drar Huskuld ut for å finne et barn som kan
være hans, — han søker efter et barn som ingen annen bryr sig om. Men
hvor han kommer og hvor han søker, vekker han nettop hos menneskene
kjærligheten til barnet, — det er slik at han blir livets sendemann. Til slutt
finner han den nu morløse Ingebjønn, men gir ham til en far og mor som
nettop har mistet sitt barn, og vender selv like ensom hjem. Men i de siste
dødsfantasier kommer Ingebjønn til ham ... Så originale og eiendommelige
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
