Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Kristian Matre, Knud Gjengedal, Ole Barman - Ronald Fangen, Sigurd Hoel, Helge Krog
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
HOEL OG FANGEN 101
avdekke de mange lag i menneskesinnene. Men han er en frisk og god
forteller, og menneskene kommer en levende nær.
Ole Barman skrev først et par jevnt gode bøker, «Han Kristofer-Knut
og andre» (1927) og «Sjørop» (1928), men vakte større opmerksomhet med
«Fast i fjellet» (1930) og befestet den med «Ein mann gjek heim» (1933).
Allerede det vestlandske miljø og de forhold han skildrer, fengsler, og hans
evne til å se rettferdig og dømme klart gjør skildringen verdifull. Det er
om bedehuset hans fortellinger kretser. I «Fast i fjellet» berettes om en
tjenestegutt som trues på bedehuset av husbonden sin, mens han samtidig
blir lokket av konen i huset. Større i sin idéverden, men ikke så sikker i
fremstillingen er «Ein mann gjekk heim». Her gjelder det motsetningen
mellem presten og menigheten, særlig tilspisset idet den liberale prest, som
er bokens hovedperson, er sønn av predikanten Nils Framstad, som er den
religiøse kraft i bygden. Bokens fortjeneste er at den gamle faren, predi-
kanten og menighetens styrer, er gitt virkelige dimensjoner, han er en
betydelig mann uten svik eller løgn, fast i den sterke tro han vet han
og hans trenger her ute ved havet i et liv hvor døden alltid er nær. Det
blir da også han som seirer — sønnen blir den som «gjekk heim».
* * *
Under krigen og i de første årene efter den debuterer en del forfat-
tere som enhver på sin måte markerer den nye tid og de — i alle fall for
norsk åndsliv — nye idéer. Det er Ronald Fangen, Sigurd Hoel og Helge
Krog. Samtidige og yngre forfattere grupperer sig mere eller mindre tyde-
lig i forhold til motsetningen: Fangen—Hoel, Krog.
I de første årene av deres skribenttid merker man lite til noen mot-
setning. De hørte nærmest til samme krets av unge og nye diktere og kri-
tikere, det var de som nu kom med krav på plass og oprikig vilje til å gjøre
det temmelig lyst blandt de eldre. De møttes i en kunstnerisk samfølelse
som ennu ikke hadde bestemt program, en ny form for romanen, en ny
psykologi, et nytt ekspresjonistisk teater, og så lenge de var helt unge,
dekket følelsen av at de var unge samtidig, over den motsetning som var
der og som snart skulde vise sig å være dyp og bred. Og da først motset-
ningen hadde gjort sig gjeldende en tid, blev det stadig vanskeligere å slå
bro over. Helge Krog var den som brøt minst, skjønt han var den som
brukte de sterkeste uttrykk. Han var ganske visst mere enn radikal i poli-
tikk, revolusjonær. Men som den mondéne verdens ironiske og avholdte
dikter vandret han ut og inn i mange samfundslag og forenet med smidig-
het forskjellige små motsetninger. Nei, den virkelige spenning blev mar-
kert av dem som i evner, tanker og idéer var motsetninger, Hoel mot Fangen.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
