Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Ronald Fangen, Sigurd Hoel, Helge Krog
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
102 DET TYVENDE ÄRHUNDRE
Denne steile motsetning er lettest å få tak i når det gjelder de poli-
tiske spørsmål. I 1921 begynner studentenes kommunistlag å utgi «Mot
Dag» med Sigurd Hoel som redaktør av det første nummer. Og i 1923
begynte det sterkt konservative «Vor Verden» (hvori inngikk «Akademisk
Tidsskrift») å komme ut med Fangen som redaktør. Og i annen årgangs
første nummer (23. september 1924) inneholdt bladet en programartikkel,
som utvilsomt er skrevet av Fangen selv, hvori han understreker og gjør
rede for tidsskriftets konservative innstilling. Med uomtvistelig tydelighet
tar artikkelen front mot kommunismen. Efter en betraktning over forhol-
dene i Russland skriver tidsskriftet: «Og den antiindividualistiske, despo-
tisk betonte massebetraktning som dette samfundsideal forutsetter, er i
sig selv like farlig og kulturfiendtlig, som den desværre viser sig at være
smitsom. Den er i egentlig forstand demoraliserende, fordi den forflygtiger
den individuelle ansvarsfølelse i og med at dens vurdering overhodet ned-
sætter al individuelt bestemt virksomhet og positivt kræver ikke alene den
selvfornegtelse som altid er besværlig, men ogsaa den selvutslettelse til
fordel for en bevægelse, som ofte ser ut til at være saa letvint..» Her er
ikke alene trukket skillelinjen mellem den kommunisme som Hoel, Øver-
land og Krog sluttet sig til, og den konservative liberalisme som Fangen
gjorde sig til talsmann for. Men her trekkes et tydelig åndelig skille. Fan-
gen representerer en moderne ny-humanisme basert på individualismen, på
den individuelle ansvarsfølelse som grunnlag for personligheten som for
samfundet. Denne humanisme — som hos Fangen har liten berøring med
gresk ånd, men derimot med tysk individuell humanisme, — står i skarp
motsetning til den kollektive kulturfølelse, — det krav til den enkelte at
han også som ånd skal opgi sin individualisme i den utstrekning de kol-
lektive interesser i samfundet tilsier det.
Den individuelle humanisme krever av den enkelte at han gjør sin ånd
elastisk og rikt mottagelig for motsetningene, så human i forhold til alt
menneskelig som mulig, fri i alt som heter tro og forskning. Den kol-
lektive samfundsfølelse krever av kunsten at den tjener et kollektivt for-
mål, at den søker den kollektive virkning, og den kunst som ikke i en
eller annen retning tjener samfundet, bygger det op, har til hensikt å
skape øket styrke eller forståelse, er enten helt uberettiget eller mindre-
verdig. Dette er en nødvendig konsekvens av den kollekive tanke, like så
nødvendig som at den må stride mot enhver individuell humanisme. Vir-
kelig spenning i motsetningen blir det naturligvis først i land hvor det
forlanges en bestemt art kunst, politimessig og med beslagleggelse av all
annen. Hos oss er altså motsetningen rent teoretisk, ingen krever med
trusel om vold noen slags kollektiv kunst, det er simpelt hen en individuell
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
