Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigurd Hoel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
106 DET TYVENDE ÄRHUNDRE
barere livsfølelse, den ganske visst også intellektuelt farvet, den også med
sin ironi. Den skeptiske intellektuelle innstilling har han erhvervet sig
som tidsmenneske, og den er av negativ art og ytrer sig i en trang til å
skjære ned; men den medfødte ironiske menneskelige medviden er frukt-
bar og positiv, den skiller ut det verdiløse, det uekte fra det verdifulle,
det ekte, og søker frem til det sannferdige. Den unge norske kritiker Knut
Coucheron Jarl har i en artikkel i «Edda» (hefte 2, 1933) — i tilslutning
til den danske dikter og kritiker Tom Kristensen — gjort gjeldende at
Hoels forfatterskap gir uttrykk for en vaklen, en svingning mellem indi-
vidualisme og kollektivisme. Han anfører videre at Hoel er en «overgangs-
type som ikke kan forkaste den metafysisk-individualistiske estecisme, men
som tydelig ser verdien av de kollektivistiske kunstbestrebelser». Dette er
utvilsomt riktig, det er en til stede hos Hoel en vaklen som er i selve tiden.
Denne vaklen gjør sig tydeligst gjeldende så lenge han beskjeftiger sig
med et stoff som er utpreget samtidsstoff og storbystoff. En bok som
«Syndere i sommersol» er likefrem en alvorlig spøk om denne vaklen, —
det er striden mellem moderne bevisst kollektiv følelse og gammel nedarvet
individualisme. Og «En dag i oktober» er i formen — og i en vesentlig
del av innholdet — en moderne kollektivistisk roman, men den er ikke
fri for å opløse sig selv i individualistisk menneskeskildring. I denne vaklen
blir denne bok tross sine store verdier en negativ bok, en nedskjærende
menneskeskildring, typisk preget av en moderne uvilje mot borgerskapet,
istedenfor en gjennemført menneskeskildring. Men i sin siste bok «Veien
til verdens ende» som har et almengyldig emne, et barns utvikling, og
som er henlagt til Odalen, er usikkerheten ophevet, eller rettere den spiller
ingen rolle, boken er positiv i sin menneskeskildring, her ser han det
sanne menneske og har ikke bruk for nedskjæring, men vel for ironi, den
fremhever og løser derved den bundne varme i sinnet. Og kollektivismen
er ikke her begrenset til en intellektuell opfattelse av individer som kol-
lektiv gruppe, som fellesbestemte typer fra et miljø, men som et videre
begrep, et fellesskap i liv: barnet lever menneskehetens historie på ny og
opdager fellesskapet i livet på nytt. I «En dag i oktober» er den kollek-
tivistiske ramme gitt i en grå leiegård i Oslo, og storbyrammen viser sig
å være meget mere innsnevrende enn den ramme som er gitt «Veien til
verdens ende», — gården i Odalen hvor fellesskapet kommer til å omfatte
ikke bare mennesker, men også dyr og natur. Derfor kommer gutten i
denne romanen til å gjennemleve langt større oplevelser og sinnsbevegelser
enn alle personene i «En dag i oktober» — med all dens hendelser av
erotikk og selvmord. I «Veien til verdens ende» står vi ansikt til ansikt med
de grunnleggende livsoplevelser fra den mørkeredsel som gir ham de første
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
