Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Sigurd Hoel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
SIGURD HOEL 107
forestillinger om ensomhet, gud og tvil, til oplevelsen av selve døden, ikke
bare det at det er noen som dør, men av døden selv, mennesker og dyr
dør, det er livsavslutningen som truer hvert menneske; og videre om gru-
somhet, ja om mord, om det menneske som har mord i sig, — i den uhyg-
gelige ypperlige scenen hvor guttene dreper killingen, og av gutten som
leder drapet — som likesom dukker frem av mørket og forsvinner igjen i
det. Han som er den der øver den uhygge-
lige gjerning, og de andre som er med på
den, og som får uhyggen over sig for resten
av livet, — det er ikke nedskjæring, det
er positiv menneskeskildring av anlegg
til ondt og godt.
Sigurd Hoel vant sin første litterære
seier i en skandinavisk novellekonkur-
ranse, hvor hans novelle «Idioten» op-
nådde første premie. Den er tatt inn i
hans debutbok novellesamlingen «Veien
vi gaar» (1922). Den beste av disse no-
veller er «Den blinde», hvori ironi og
følelse er avbalansert til en eiendommelig
virkning. I 1924 utgav han en efterkrigs-
bok «Syvstjernen», hvis handling er hen-
Sigurd Hoel, født 1890. Ungdomsbillede.
lagt til en eller annen grenseby som har
vært herjet av krigen og som nu lider under fredens lumske virkninger.
Det er sosial og menneskelig satire, en fantasiroman. Men Hoel er ikke
i den forstand fantasidikter, han er snarere naturalistisk innstilt, han må
ha virkelighet under sine føtter, selv om han nok kan gjennemlyse denne
virkelighet med ironi slik at den til slutt fortoner sig som skyggebilleder,
— slik det ikke er fritt for at det gjør det i novellen «Ingenting». Men en
blott og bar fantasidiktning er det ikke hans sak å gjennemføre. Det er
blitt en uvirkelig og død verden. Til gjengjeld var hans neste bok en spøk
med virkelighet slik at det blev fantasi i det, «Syndere i sommersol» (1927),
den er skrevet i et strålende sommerhumør og er lett og sikker i sin stil.
Den skildrer en krets, en flokk akademisk ungdom, ivrige Freudianere, som
en sommer ved kysten akter å leve klart og bevisst som de er og som de
vil. De skal ikke være selvbedragere som den eldre generasjon. Boken
forteller nu om hvordan de gjør alle de gamle dumhetene om igjen — og
dog er en ny tids ungdom. Det er kollektivistisk skildring, hvor det kol-
lektivistiske opløses av forfatterens ironi, — og føres over til et almen-
menneskelig fellesskap. Det centrale i boken er skildringen av vennskapet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
