Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Helge Krog - Cora Sandel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
CORA SANDEL 117
leken. Hun går — for hun er redd for å ta til takke allikevel. Og da hun
er gått, opdager han at det er henne han elsker, for alvor, for livet, som
det heter. Enakteren er holdt i lystspilltonen, men alvoret bryter stadig
igjennem — og gjennem alle de tre enaktere går det som en fjern tone av
lyrikk — gjenklangen av den strofe av Gunnar-Reiss Andersen som har
gitt Krog idéen, og som han har satt som motto:
Glem aldri henne
du aldri møtte
som kanskje møter
dig efter døden.
Vi møter Alberta, hovedpersonen i de to romaner «Alberta og Jakob»
(1926) og «Alberta og friheten» (1931) av Cora Sandel (Sara Fabrisius,
f. 1880) en mørk, kald og ufyselig morgen nordpå:
«Kirkeuret lyser som en maane 1 natten.
Det slaar, og smaa, svake blus fødes ute i mørket og brænder mat,
fortapt i dets uendelighet, ensomme og spredte.»
Alberta må op av varmen i sengen, op i kulden og mørket:
..«Mens hun vasker sig, mønstrer hun pessimistisk sin person.
Den som var anderledes, paa farve og skapt og klætt, anderledes i et
og alt. Ansiktet derinde i speilet, er det virkelig hendes, det hun skal ha
livet igjennem? Det er saa utydelig i trækkene, hun faar aldrig riktig fat
i det. Haaret ligger glat og ingenting tess omkring det og blotter panden
altfor meget, farven er blaa og grumset.»
Dette er den sanne ekte og smertelige roman om mørketiden nordpå,
om embedsfamilien som er blitt «sittende igjen» i den uhyggelige småbyen,
forgjeldet, forbitret hver for sig og mot hverandre. Det er romanen om
Alberte, den generte, fortrykte, ulykkelige og lengselsfulle Alberte, som
foreldrene ikke har råd til å sende ut for å lære noe. Men embedsdatter
skal hun være, pretensjoner skal hun ha, fattigfornemhet. Hun er knuget
av mørket, av sitt eget ydre, av sin håpløshet og sin evneløshet til å fri sig
ut av forholdene. Hvad har hun å leve for — å balansere mellem morens
luner og farens anfall av sinne. Hun har Jakob, den yngre broren, som
embedsmannssønn er han nokså uheldig, Jakob, det går ham svært dårlig
på skolen, hans nærmeste venn er en sjøgutt, og de veier og smug han
velger å ferdes i, er ikke de byens embedsmenn går. Det er Albertes opgave
å dekke over, skjule, avverge ulykker, selge sine få stakkers smykker for
å skaffe ham penger til å dekke tilfeldige uhell. Men Jakob vil ikke leve
livet som mislykket embedsmannssønn, han vil til sjøs og han kommer til
sjøs. Så er intet igjen for Alberte annet enn hver dags kulde, mørke og
utrivelighet. Og så sommeren. Hver sommer er det som alle småbyens men-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
