Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Cora Sandel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
118 | DET TYVENDE ÅRHUNDRE
nesker flammer op i noen ukers hektisk liv. Da er de ute av balanse — og
kommer egentlig ikke i balanse igjen. «Om sommeren,» sier Fredrik til
Alberte, «er det jo, som om Dere allesammen levet paa naturen heroppe.
Kommer man iskade for at si langt mot nord, saa sukkes der øieblikkelig
i kor midnatssol. Men naar den er borte —»
Det er faktisk det de har å leve på — <«belysninger og mindet om
nogen solnetter» — og så «vi har kortspill og toddy»! Det er den verden
den forlatte og forfrosne Alberte lever i — og alt som hender er en forsakt
liten oplevelse med en pen sjøgutt — som kommer med hilsen fra Jakob —
det blir et kyss og en redd flukt. Og så gjør hun et siste forsøk på å
komme ut av det alt sammen — et fortvilet forsøk på å skille sig av med
livet. Det lykkes ikke det heller. Hun karer sig straks i land. Men for-
gjeves har det ikke vært — hun kjenner en ny og stor og sterk følelse:
«Et har hun. Nakne livet. Det er hendes endnu, hendes — det banker
og hamrer gjennem puls og hjerte, sitrer i alle muskler. De fik ikke
drevet hende paa sjøen, skal ikke faa det. Noget reiste sig i hende dernede
i iskulden, som krøp op om kroppen. Det var ubændig rædsel, men det
var ogsaa noget blankt og haardt, en rasende motvilje. Det var som at ta
bund og bæres opover igjen.»
Og boken slutter der hun står i Jakobs værelse og tenker på broren
i samme billede som den begynte — men dog i en annen stemning: «Gate-
belysningen er forlængst slukket. Kirkeuret lyser alene, som en måne i
natten. Alberte staar endda med næsen mot ruten. Nu samler hun de vaate
skjørtene om sig, skaker til av frost og gaar ind paa sit værelse.
Snart er det atter en dag —»
I neste bok møter vi Alberte igjen noen år efter og i Paris, og hun
har nu litt mere enn nakne livet — hun har friheten. Og det er om hvor-
dan hun bruker den, at denne delen handler. Vi får efter hvert vite om
de mellemliggende år, om hvordan foreldrene omkom ved et ulykkestilfelle,
om besøk i Oslo og på Sørlandet, og om at hun reiser ut og om hennes
beslutning om aldri å vende tilbake til de gamle forhold igjen. Det er noe
«blankt og haardt» i henne som holder fast ved det — «en rasende mot-
vilje». Hvordan det enn går — aldri tilbake.
Det går ikke Alberte noe videre i Paris — hun alene med friheten.
Det er ikke bare det at hun har det nokså fælt, både sulter og fryser,
plages av veggedyr og mus og alskens vond lukt. Men frihetens ensomhet
er like tung å slåss med som tvangens før. Hun kommer ikke utover sin
natur, en sviktende evne til å erobre livet, en evig generthet over sig selv.
Hun er fremdeles utenfor livet, men hun kan allikevel ikke gi op — med
redsel ser hun de ensomme halvgamle kvinner og tenker angst på sig selv:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
