Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Det tyvende århundre. 1900—1933 - Ronald Fangen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
134 DET TYVENDE ÄRHUNDRE
og faren måtte søke sammen på ensomme spaserturer, hvorunder han lærte
henne å være stolt og sterk. For å hevde sin stolthet mere enn av kjærlig-
het giftet hun sig med den mann som i bokens første kapitel forlater henne,
— hun sitter igjen med to gutter og intet å leve av. Så er det hun grunn-
legger forretningen og efter hvert blir hun identisk med den, rik, beundret,
alltid mere ensom. Hun elsker sine to gutter, de elsker henne igjen, men
de har ingen gjensidig fortrolighet, de kommer ikke hverandre selvfølgelig
og avgjørende nær, — de vandrer hver for sig ensomme videre. Livsstyrken
i henne bringer henne inn i et nytt og helt mislykket ekteskap som driver
guttene hjemmefra; tilbake blir bare arbeidet og kampen for forretningen.
Men som hun eldes og de hårde hendelser slår henne til jorden, ser hun
at det er ikke ydre begivenheter som har formet henne, men en falsk stolt-
hetsfølelse. Hun har glemt at livet og mest av alt en kvinnes liv krever
åpent sinn, hengivelse i det som er kvinnens liv, i kjærlighet, i forhold til
barna. Hun har aldri villet ydmyge sig i ømhet, hun har lukket sig inne
i stolthet og i noe som ikke oprinnelig var, men som blev kulde. Hun kon-
centrerte sig aldri om sin opgave som kvinne, men gikk andre veier, derfor
er det som hennes liv sprer ensomhet og gold kulde om sig, hun som så
gjerne vilde ha gitt varme og kjærlighet. Da hun skal dø, forstår hun. Det
liv som det er henne så ufattelig at det er hennes, nu faller det fra henne
— «hun måtte legge det fra sig som en drakt hun hadde slitt ut. Men så
var det bare henne, — nu endelig var det bare henne. Om hun aldri hadde
kunnet åpne sig for noe menneske, så kunde hun ikke være skjult for Gud
som hadde latt henne leve akkurat slik».
Det er noe i denne dødsscene som minner om en annen sterk kvinnes
død: Kristin Lavransdatters. Også hun trøster sig med at «hun ikke kunde
være skjult for Gud». Det står der: «Det tyktes hende være et mysterium,
som hun ikke fattet, men hun visste sikkert likevel, Gud hadde holdt hende
fast i en pagt som var blit øst over hende —». Begge disse vidt forskjel-
lige diktere møtes i en følelse eller forvissning om at sjelen reddes ved et
mysterium, en hemmelig pakt.
Johannes Thrap-Meyer (1898—1929) blev bare en og tredve år gammel.
Han arbeidet ennu med siste bind av sin store trilogi da døden rammet
ham under et ophold i Paris. Han så ut som en stor, sterk mann, men
han var det ikke, tvert imot hadde sykdom herjet ham alle dager, hans
hjerte var svakt, visstnok efter giktfeber, og hans nerver var alltid i uorden.
Han var et skudd av en gammel slekt med all en gammel slekts uro i sinnet;
han var storbymenneske på en måte, men sterkere bundet til Ringerike,
hvor slekten var fra, og hvis natur og storgårdkultur han holdt meget av.
Han var i det hele tatt et kulturmenneske med allsidig dannelse, ikke fri
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
